Optimist eller pessimist? Det er vanskelig å avgjøre, men Orwell er først og fremst opplyst og engasjert, slik at artikler skrevet på 1930- og 1940-tallet fortsatt er verdt å lese. Han langer ut mot eliten og skriver sympatisk om de fattige. Beskrivelsen av et fransk sykehus for pengelense på 1920-tallet er rystende.

Hans forsvar for ytringsfriheten inneholder en ramsalt kritikk av personer i embetsverk og medier som legger press på frittalende kunstnere og journalister - også i demokratiske land. Han ser for seg en framtid det forlagene kan masseprodusere romaner maskinelt uten menneskelig innsats. I det hele tatt er det trekk ved Orwell som både er dystopiske og misantropiskei likhet med forgjengeren Jonathan Swift (omtalt tidligere).

Halvparten av boka er viet tiden hans ved St. Cyprian forberedelsesskole for 8-13 årige gutter. Orwell gjør sitt for å fortelle at skoletiden hadde sine lyse sider, men forøvrig er disse årene beskrevet som et helvete som satte varige spor i en følsom guttesjel.