Fra kapitlet "Undervisning som en underholdende aktivitet"
...Det viktigste de har lært, er at læring er en form for underholdning, eller mer presist, at alt som er verdt å lære, kan formes som underholdning, ja, bør formes som underholdning...
...og vil dermed også være forberedt på å motta sin politikk, sin religion, sine nyheter og sine varer på samme festlige måte.

Kort prosess ble forhandlet bort i fjor.

Under der gamle gårdsbruket, til høyre, lå det en skolehage, som var fredet, et vakkert område hvor det ble dyrket grønnsaker og blomster i parseller; en stor innhegnet hage var det, helt til for to år siden da trær og busker og blomster og grønnsaker ble revet opp med røttene og jordet ble overstrødd med grus og delvis asfaltert før man bygget en gigantisk boks som vi alle mente var en slags fabrikk, men som er en barnehage.

Her produserer man barndom.

Området er gjerdet inn med uoverstigelige nettinggjerder og lukket av med et dobbelt portsystem som gjør det umulig for de små fangene å komme seg ut av fengselsområdet. Vi ser barna tumle og kravle rundt i luftegården kledd i disse kjeledressene som ideelt sett burde vært påført fangenumre.

Vi, naboene, øyenvitnene, anslår at det kan være mellom femti og sytti barn i denne barneleiren.

Han har så mange minner fra denne gaten at han tenker ikke på et eneste av dem.

Man kunne lure på hvor mye varme det kunne ha gitt. Ikke nok med at han holdt på å drukne, det var jo et sånt meningsløst sløseri også, hele greia

Jeg mener å huske at det i for lengst henfarne tider var et ønskemål fra venstresiden å befri menneskene fra deres umyndighet. Hvorfor dyrkelsen av staten i så mange land – også i Sverige, er jeg redd for – ble et credo for venstresiden, mens trangen til selvbestemmelse ble utlagt som innbegrepet av borgerlig forstokkethet – se, det har jeg aldri forstått ordentlig.

Det er alltid problematisk å trekke historiske paralleller, for det som kjennetegner historien, er jo at den aldri gjentar seg.

Ole Roberts kone, Marit, hun sier: Han elsker å være alene så lenge jeg er hjemme.

At de prostituerte fascinerte muslimene, går klart frem av skildringen til Saladins sekretær Imad, som besøkte Rikards leir. Selv hans rikholdige lager av pornografiske metaforer strakk sa vidt til for a beskrive disse "sangerinnene og kokettene, sjatterte og malte, blåøyde med kjøttfulle lår," som "drev en livlig handel, førte sine vristlenker av sølv opp til de berørte gulløredobbene, lokket sverd til å finne plass i skjeden, fikk spyd til å reise seg mot skjold, ga fugler et sted a dyppe nebbet, fanget firfisle etter firfisle i hullene sine [og] ledet penner til blekkhuset".

Idet jeg skriver dette, iført tøfler og strikkejakke, får jeg en grusom tanke: I Det nyere Norge er det ingen som kan fange opp de unge trærne som vakler i skogen. Vi har ingen subkultur å by dem, som er mer attraktiv enn militant religion. Jeg tviler på at venstresiden, omtrentlig representert ved for eksempel partiene Rødt og SV, organisasjonen SOS Rasisme og rapperne i Gatas Parlament, har en aura som er sterk nok. [...] Det er flere tiår siden venstresiden mistet sin estetiske tiltrekningskraft.

Cornelius Jakhelln - Sturmgeist moser kosen

“God striptease krever entusiasme, vet du,” ropte Teddy over discorytmene. “Ikke mange av disse jentene greier å holde entusiasmen oppe, så hardt som de må jobbe. Fire show hver fucking dag, vet du. De begynner å kjede seg og glemmer publikum. jeg har sett det altfor mange ganger før. Uansett hvor populære de er, så kan et trenet øye se når en stjerne er ferdig.” “Hvordan da?” “Vel. De er dansere, ikke sant? De må høre på musikken, leve seg inn i den, vet du. Når de begynner å bli litt 'på tuppa' og ligger ørlite grann foran rytmen, er ikke det som man kanskje skulle tro, et tegn på at de er overivrige. Det er tvert imot et tegn på at de er leie og vil bli fort ferdige. Dessuten korter de ofte ubevisst ned bevegelsene slik at de blir mer antydende enn fullstendige. Det er som folk som har fortalt samme vitsen for mange ganger; de å utelater de små, men viktige tingene som får deg til å le av sluttpoenget. Det er slike ting som det er vanskelig å gjøre noe med, det er vanskelig å juge med kroppsspråket [...]”