Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
"Forsiktig glass" er en roman som vil angå alle som har et forhold til barn eller som husker hvordan det er å være barn. Arkene ligger på gulvet. Det er en glad, travel stemning i værelsene. De voksne spør hverandre om ikke livet er fortreffelig, fortreffelig, svarer de. Jeg klipper busten av den største penselen. Spise kan du ikke, men herpe malepensler - det kan du, sier en av de voksne og ler. Jeg ler, jeg også. Det er en latterlyd som vrenger seg opp av magen, ligner hostelyder. Etterpå sitter jeg på do og fniser. Jeg er urolig. Jeg reiser meg før jeg har tisset ferdig. Da ler jeg mer. De voksner ler i stua, av noe annet, kanskje. Jeg tørker og trekker ned og skynder meg ut til dem. Jeg spør om det går an å samle på glade lyder. Selvfølgelig, sier de voksne og flytter arkene rundt på gulvet.
Forlag Cappelen
Utgivelsesår 2004
Format Innbundet
ISBN13 9788202238308
EAN 9788202238308
Språk Bokmål
Sider 133
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketNår de andre ungene dukker opp, slutter hun å ake. Hun forsvinner sammen med flokken mens jeg hører hvor stille det blir når jeg ikke har noen å være taus sammen med.
Han stiller seg bak meg. Han lukter underlig. Han ser på mens jeg visker, og da ser jeg det, jeg også. Det er ingen prinsessejente jeg har tegnet. Det er sorte små øyne midt på arket. Jeg vil viske vekk øynene, men de sitter fast. Den voksne mumler noe med så jævlig bak ryggen min. Neida, hvisker jeg og visker, visker vekk munnen, visker videre på armen. Neida, gjentar jeg mens jeg visker meg selv ut. Jeg har det fint, sier jeg og kikker opp på den voksne. Kjempefint, sier jeg til jenta på papiret. Hun er nesten borte. Hun forsvinner sammen med den voksne. Jeg setter viskelæret mot armen. Det gjør ikke egentlig vondt.
Jeg leker at jeg har min egen familie. Jeg er meg og flaskene er de voksne. Hva liker dere å gjøre, spør jeg. Vi liker å være her, sier en av flaskene med min stemme. Du lyver, sier jeg strengt. Nei, sier flaska. Du får ikke lov til å være her, sier jeg og legger flaska mellom noen trerøtter. Der må du ligge helt alene, sier jeg. Ikke alene, ber flaska. Sånn går det, sier jeg og snur ryggen til. Din lille dritt, freser flaska. Jeg later som jeg ikke hørte det. Inne i hytta er de andre flaskene glade og snille. De vil ikke være alene i mørket. Kall meg prinsesse, sier jeg. Prinsesse, jubler flaskene.
(...) Jeg kommer på flaska mellom trerøttene. Det har skjedd en katastrofe, hvisker jeg og løfter den opp. Så forferdelig, sier flaska. Ja, sier jeg og knuser flaska mot en trestamme. Jeg er den eneste overlevende.