Bokelskere.no

Her er min subjektive dom. Er klar over at jeg sikkert tråkker noen på tærne nå, men lar det stå til :) Jeg synes Abulhawa fortjener ros for å forsøke å gi palestinerne en litterær stemme. Som biolog var det kanskje ikke gitt at det var det hun skulle gjøre og boka styrker desverre en slik oppfatning. Språket er helt hjelpeløst. Kanskje skyldes klisjeene, blomstrende beskrivelser og pinelige metaforer, Abulhawas ønske om å formidle en stemning som arabiske ordkunstnere har gitt verden igjennom blant annet poesi. Fra sitt eksil i USA lykkes hun ikke. Palestinernes erfaringer blir for meg redusert til fargebelagt underholdning og tenåringsaktig kjærlighetskliss. Forfatteren skaper med sitt hjelpeløse språk en distanse i mellom leser og alt som har skjedd palestinerne, og skjer i mens jeg skriver. Historien trenger ikke Abulhawas språklige bomull. En nøktern beskrivelse og et stramt språk ville gitt leserne mer å tygge på. Men boka er skrevet på en måte Klinex vil like. Leseren får lide litt med palestinerne, slik de kan kose seg med en romantisk film, for så å glemme det hele. Det er en tåreperse jeg ikke undres over at sammenlignes med Tusen strålende soler.

Det er dog noen lyspunkter. Jeg synes den dokumentariske delen av romanen der Abulhawa tar Robert Fisks nøkterne beskrivelse av Sabra og Shatila - massakeren i Libanon i 1981 til hjelp, er den sterkeste. Abulhawa lar Fisks mennesker bli to av personene i sin historie. Dette grepet ga meg et følesesmessig knyttneveslag som vil sitte igjen. Det ble for meg en verdig måte å hedre de døde på og fikk meg til å tenke at slik burde det også vært satt navn, historie og bilde på spedbarna Sadam Hussein gasset ihjel. Jeg har sett bildene. Små barn som ligger døde, alene eller i sammen med voksne, i fattigslige nedstøvede klær. Vi burde kjent de og andre krigsbarn igjennom navn, foreldre, besteforeldre, favorittleke, yndlingsmat og nattasang. 

Så Abulhawa skal ha ros for å ha løftet noen individer ut av massen og for å ha skapt en roman som treffer bredt og derfor kan spre palestinernes historie. Hun kan ikke klandres for at så få virkelig gode forfattere har gjort det før henne, at mange mener det var behov for denne boka. Det finnes likevel et unntak (som jeg vet om), Elias Khorys "Solens Port". Jeg begynte på den en gang, men måtte levere tilbake til biblioteket. En gang tror jeg at jeg skal ta den opp igjen. Tyngre materie, men regnet som god litteratur om palestinernes skjebne. Usentimental og også selvransakende.

Jeg er veldig langt på vei enig med deg, Strindin! Det er mye bruk av klisjeer i denne boka. Samtidig synes jeg ikke man kan underslå at det er en sterk historie som fortelles og at dette gjør at boka er viktig. Jeg skulle selvsagt også ønske at det kom sterkere skriveføre som kunne formidle Palestinas lidelser på en mer litterær måte.

Jeg har skjønt at du har mer kunnskaper om denne delen av historien enn de aller, aller fleste, og de færreste (av oss) er på ditt nivå. Vi andre begynner derfor på et annet nivå enn deg, og vil forhåpentligvis jobbe oss oppover hva gjelder å tilegne oss mer dybdekunnskaper. ;-) Jeg har for øvrig lest "verre" ting enn dette.

Jeg håper ikke at folk lar være å lese denne boka selv om den litterært sett er svakere enn ønskelig. Jeg ble i alle fall grepet av historien, men falt nok litt av på slutten da dokumentarstilen overtok (dvs. den delen du opplevde som sterkest). Tatt i betraktning alle de bøkene som er skrevet om jødenes lidelser, synes jeg det er viktig med balanse i mitt lese-regnskap. Og jeg endret faktisk ikke rent få oppfatninger og holdninger etter å ha lest denne boka.

Du har rett i at jeg har brukt en del tid på denne delen av historien, men når det gjelder litteratur er jeg bare hobbypraktiserende:-) Jeg er enig med deg i at folk både kan ha nytte og glede av å ha lest boka. Og jeg angrer absolutt heller ikke på at jeg leste den. Er bare litt lei av at vår tids største menneskelige dramaer for det vestlige publikummet serveres som underholdende tidtrøyte med lite motstand i. Det er bra om det får oss til å leite videre etter mer kunnskap. Men jeg synes det er trist om vi blir slik at det MÅ melodrama til for at vi skal gidde sette oss inn i andre folks virkelighet. Tydligst synes jeg det er i tilfellet Afghanistan, der Norge nå er tilstede på tiende året, mens den vanligste kunnskapen skriver seg fra to dramatiske historier som bare kan gi begrensa kunnskap om landet, historien, politikken, religionen, folkene og kulturen.

Det er vel nettopp dine kunnskaper som gjør deg skeptisk til overromantiserende litteratur, vil jeg tro? ;-) Jeg er redd for at de fleste trenger å få så sterkt materiale som f.eks. ligger i Midt-Østen-problematikken, innpakket i litt romantikk m.v. Heldigvis skrives det mye forskjellig - også om Afghanistan-problematikken. Og selv om det er bestselgerne som (naturlig nok) ligger i teten når det gjelder å formidle (ja kall det gjerne klisjefylte) historier, så tror jeg dette er en del av selve prosessen. Alle kommer ikke til å gå videre til tyngre litteratur, men mange gjør faktisk det. Og da synes jeg hensikten er oppnådd!

For øvrig skrives det ikke bare bøker om små fliker av det som foregår i disse landene. Det lages også interessante filmer! Og hver av disse - bøker som filmer - viser en ny flik av landenes historie og kultur. Så får det heller være at noen er litt too much av det ene eller det andre. Jeg er mye mer opptatt av at folk faktisk leser! ;-)Og jeg tror at dette vil tenne nysgjerrigheten hos mange til å gå videre.

Eller at jeg bare ikke liker kliss:-) Jeg kan lite om Sør- Afrika, men setter for eksempel stor pris på Coetzee. Kommer det en klisjéfyllt Sør-Afrika roman holdt oppe av å fortelle historien med stor H, så er det ikke sikkert jeg vil like denne. Mange kan mye mer Palestina-historie enn meg og det er jo ikke sikkert alle de deler mine innvendinger. Kanskje romantikerne vil like boka uansett kunnskaper....hva vet jeg;-)

Mange land har ulike konflikter/krig/brudd på menneskerettigheter osv og det skal noe til å sette seg grundig inn i alle stridighetene, det kan bli litt vel mye i allefall for meg.
Til og med historiske konflikter kan speile de problemer noen land sliter med i dag, som f. eks. på Balkan.
Som du nevner er "en flik" av det som foregår både nyttig og interessant for den jevne leser. Det kan være begynnelsen til at enkelte ønsker å finne ut mer.

Har skrive tidlegare i denne tråden at eg ikkje er imponert over språket i Morgon i Jenin. Boka er slett ikkje stor litteratur, - men det er ei viktig bok. Eg kjenner nokre som etter å ha lese denne boka har skifta meining om Israel/Palestina-problematikken. Etter å einsidig halde med Israel, har dei fått eit meir nyansert syn på konflikten. Ei lettlestbok med det du kallar "kjærlighetskliss" fengar mange meir enn ei tyngre bok ville gjort. Etterkvart vil det komme fleire bøker om temaet, meir eller mindre tungtvegande, - så det blir nok noko for einkvar litterær smak.

Fornemmer jeg en kulturkollisjon her? Feminin arabisk poesi med overdådige metaforer møter den maskuline Nordeuropeerens behov for nøktern beskrivelse, helst i dokumentarform?

Skrev Abulhawa på arabisk? Er boka oversatt fra engelsk til norsk? Kan noe av musikken og poesien ha blitt borte eller forvrengt under oversettelsen?

Vi har siden krigen fått 70.000 bøker om Holocaust, fint at noen endelige gir stemme til Palestinerne, de som måtte betale prisen for opprettelsen av staten Israel.

Tja, det kunne det sikkert vært, men tror ikke det i dette tilfellet. Språket minner meg mer om USA og Holywood, enn arabisk poesi. Metaforene som brukes er i mange tilfeller meningsløse, det er ikke metaforbruken i god arabisk poesi/litteratur. Så for meg ser dette ut som et forsøk på å etterligne den arabiske litteraturen på sitt beste, uten å lykkes. Originalen er skrevet på engelsk og forfatteren har vel også levd mesteparten av livet i USA.