Dette er et stort verk, i dobbelt forstand, - en episk, trebinds fortelling fra Røros på 1720-tallet. Jeg vet ikke hva jeg skal rose først, - den store fortellingen om de forhenværende soldatene fra Armfeldts hær i 1719, som fire år senere kom over fjellet fra Jämtland for å bli gruvearbeidere, - det fascinerende, men kompliserte, språket, som er en blanding av dialekt, dansk, svensk og tysk, - eller alt det dette språket detaljert beskriver av storslagen natur, nære omgivelser, sosialt spill, tanker, følelser og kjærlighet. Det er rett og slett ubeskrivelig storslagent! Men det er også tungt, - dels fordi språket er ganske komplisert med alle sine uvante ord og uttrykk, men særlig fordi det skildrer liv og død under ufattelig harde kår! Og sånn har de hatt det, - jeg tror jo på alt sammen, vel vitende om at Johan Falkberget kjente miljøet ved og historier om kobberverket, - og nå har jeg også opplevd det, nesten!
Viser 1 svar.
Takk for din gode omtale og for at du løfter frem dette bokverket, Ellen. Johan Falkberget er blant mine aller kjæreste forfattere, og av hans verk rager Christianus Sextus kanskje aller høyest (skjønt verkene er vanskelig å måle opp mot hverandre). Jeg har forståelse for at mange finner språket tungt. Nå er jeg så heldig å ha en tilknytning til Røros, og har også bodd mange år i Trondheim. Jeg får derfor et helt annet utbytte av bøkene nå enn som ung Oslo-jente.
Christianus Sextus er blant de bøkene jeg skal lese på nytt. Egentlig har jeg en drøm om å lese Falkbergets samlete verker fortløpende, fra bind 1 t.o.m. 13 - de jeg har lest, og de jeg ikke har lest. Kanskje blir det en gang!
Sist sett
