nr to i serien om Vigdis, og den andre boka jeg leser av Fretheim. Likte denne enda bedre enn den forrige, Fuglekongen. Endelig en krimforfatter som mestrer det språklige i tillegg til å skape troverdige plott. Jeg setter også veldig pris på at forfatteren holder seg til saken. Med det mener jeg at hun ikke sporer av med utallige sidespor, tilbakeblikk i form av "flashbacks", unødvendige "twist"-er.
Ei heller er det unødvendige forklaringer og repetisjoner. Dette, særlig avsporinger som resulterer i unødvendig lange bøker, er noe av det jeg liker minst med kriminalromaner. Også forfriskende at persongalleriet ikke er større enn det må. (Fortrekker bøker jeg kan lese uten å måtte ta notater eller bli henvist til familietre.)
Syntes også at det er en fin balanse mellom kriminalsaken og Vigdis' privatliv. At vi får følge begge deler parallelt gjør historien mindre monoton. Liker også at deler av fortellingen fortelles av en ukjent karakter - som vi gradvis innser hvem er, men det tar tid og er aldri helt åpenbart.
Solid plott, gjennomført, god konstruksjon/oppsett, troverdig og stemningsfull. Minner meg en del om Fossums skrivestil - både språklig og tidvis også Innholdsmessig. Verdt å merke seg er at dette er en krimbok som kan oppleves som litt langsom; den har ikke en veldig sterk nerve eller spenningskurve, men det skjer hele tiden noe likevel og selv om jeg ikke "satt på kanten av stolen", var jeg hele tiden engasjert og nysgjerrig
Sist sett
