Bokelskere.no

Jeg har nettopp avslutta reprise-lesing av Tatt av vinden, og er overraska over hvor mye som var gått i glemmeboka etter noen år. Jeg fastholder mitt syn: Romanen er feministisk i den forstand at den utfordrer det tradisjonelle kvinnesynet og lar hovedpersonen handle i strid med alle konvensjoner. Scarlett har sett katastrofen i hvitøyet og sverget at hun aldri mer skal sulte. At hun er en dårlig menneskekjenner og mangler både empati og sosial intelligens, gjør henne til en usympatisk romankarakter.

"trangsynt, ekkel, ensidig og ekstremt rasistisk"? Mitchell skreiv dette i 1936. Hun beskriver samfunnsforhold og holdninger blant befolkninga i Georgia på 1860-tallet. Å antyde at det er sine egne holdninger hun forfekter, synes jeg er urettferdig, både når det gjelder n-ord, redselen for frigitte slaver, klanen - og lengselen tilbake til fortida.

Når det er sagt: Romanen er altfor omfangsrik. Familier, slektninger, naboer, navngitte generaler og beskrivelser av fløyelsgardiner, silkekjoler, golvtepper og selskapelighet kunne med fordel ha vært krympa en god del.

Trass i grundig omtale av borgerkrigen og tida etterpå, er det vel forholdet mellom Scarlett og Rhett som er det mest minneverdige ved denne boka. Når alt kommer til alt, er det kanskje som film-manus den bør berømmes mest?

Hei, kjekt at du leste den på ny!

Mitt problem med boka er først og fremst at den er så ensidig. Jeg mener ikke at forfattere alltid skal være det moralske korreks til fortidens tankegods, men i denne boka var det utrolig lite variasjon. Hadde personene bare blitt satt littegrann i et ironisk lys av en romanfigur eller en fortellerstemme, hadde jeg likt den mye bedre. Skal ikke romansjangeren være karnevalsk, da? (ref. Bakhtin og de) Til å vare i tusen sider, var det altfor lite karneval i Tatt av vinden.

Bakhtin var en ukjent størrelse for meg, så jeg måtte orientere meg litt på nettet før jeg oppfatta poenget. Men du har rett i at det er lite karnevalistisk i Tatt av vinden. Der er i det hele tatt lite latter og munterhet. Ironien er Rhett Butler aleine om, og de den går ut over, oppfatter den visst sjelden. Bortsett fra Scarlett, som oppfatter den så tydelig at hun ikke alltid skjønner når han er oppriktig.
Alt i alt: Litt "platt" fortellerstil, men jeg oppfatter romanen som et riktig tidsbilde fra 1860-åras sørstatssamfunn, med alle sine fordommer og konvensjoner og i særdeleshet Georgia On My Mind-nostalgi.

Jeg ligger et stykke bak deg (leser sakte) i min gjenlesing. Jeg er enig i mye av det du skriver, men i motsetning til deg, finner jeg Scarlett O’Hara langt mer fascinerende enn usympatisk. Bak alle hennes usympatiske trekk, ser jeg en kvinne som er både opprørsk og sårbar. En ikke enkel kombinasjon å leve med. At hun er en dårlig menneskekjenner og mangler sosial intelligens er jeg uenig i. Er det ikke nettopp disse egenskapene som gjør henne i stand til å manøvrere som hun gjør, og oppnå resultater? Hun tar plass i mennenes verden, tjener egne penger og bryter normer for kvinnelig oppførsel. (Må ta forbehold om at jeg har i underkant av 1/3 av igjen og har glemt mye.)

Det er for øvrig påfallende hvor tilbakeliggende synet på kvinner var i Amerika. En arv de engelske innvandrerne brakte med seg. Vi er tross alt i 1860-årene. I Norge hadde Camilla Collett (1813–1895) skrevet «Amtmandens Døttre», som tar et oppgjør med datidens underdanige kvinneideal. Scarlett hadde irsk blod i årene.

Du skriver at romanen er altfor omfangsrik. Lettlest er den i hvert fall. Og jeg lurer på om senere utgaver, med sine omkring tusen sider, er noe forkortet. Min utgave fra 1937 (ett år etter originalen) er på 1283 sider, fordelt på tre bind. Ser frem til fortsettelsen!