Noen ganger leser man en bok og tenker: Du verden hvilken kraft språket kan ha. Dette var en sånn bok, der språket er rått, direkte og rytmisk.
Tiller trekker leseren inn i en mørk, men gripende fortelling om utenforskap, barndomstraumer og psykisk smerte. Med et rått og rytmisk språk skaper han en intens og troverdig førstepersonsmonolog, der hovedpersonen gradvis avdekker sin egen fortid fra innsiden av en psykiatrisk institusjon.
Tiller balanserer mellom det usentimentale og det dypt menneskelige, og han lar språket speile hovedpersonens kaotiske indre liv. Setningene bølger fram og tilbake mellom nåtid og fortid, på en måte som gir en særegen flyt og dybde til fortellingen. Til tross for den dystre tematikken, er Skråninga en roman som fenger og engasjerer. Den utforsker hva som skjer med et menneske som aldri har fått den omsorgen og kjærligheten det trenger, og gjør det på en måte som vekker både empati og refleksjon. Hovedpersonen er ingen enkel karakter å like, men gjennom Tillers mesterlige skildringer får leseren en dyp forståelse for hvordan han har blitt den han er.
En intens leseopplevelse som treffer hardt, og som får en soleklar 6-er.
Sist sett
