Synes du også at det skrives for mange bøker om forknytte folk som lærer å lytte til hjertet etter at de har vært på ferie i Italia?
Skyld på E. M. Forster. Hans Et rom med utsikt (1908) er en av de første i sjangeren. Originalen er bedre enn alle imitatorene som har kommet etter.
Lucy er i ferd med å bli voksen, og befinner seg på et pensjonat i Firenze sammen med sin eldre kusine og et knippe andre engelskmenn. Blant dem er far og sønn Emerson, som kommer fra litt dårligere kår enn henne.
I en spesielt vakker skråning på den italienske landsbygda kysser George henne. Dette stresser Lucys beskyttende kusine såpass at de reiser videre til Roma så fort de kan for å unngå sladder og skandale.
Vi treffer persongalleriet igjen noen måneder senere, på den engelske landsbygda. Lucy er forlovet med toskete Cecil, da George ved en tilfeldighet flytter inn i nabolaget. Vil Lucy følge hjertet eller samfunnets forventninger?
Resten kan du tenke deg til, men ikke avskriv boka som en lettvekter av den grunn.
Forsters roman er noen hakk spissere i tonen enn den fantastiske filmatiseringen fra 1985. Et rom med utsikt er "jernhånd i silkehanske"-aktig angrep på stivnede konvensjoner og trange rammer, spesielt for kvinner i datidens Storbritannia.
Forsters prosa veksler fra det lette og komiske til det inderlige og litt programaktige, det siste når han bruker romanfigurene som talerør for forfatterens meninger. Slik minner han litt om Alexander L. Kielland i stilen.
Sist sett
