Bokelskere.no

Denne underfundige boken må tas inn i små porsjoner. Da jeg begynte å lese i den igjen i dag (2011), var det nesten ett år siden sist. Siden boken ikke rommer noen egentlig handling, tror jeg den fint kan leses på denne måten - over lang tid og med lange mellomrom. 350 sider med Pessoas skarpe observasjoner, poetiske skildringer og filosofiske betraktninger.

”Jeg er en nomadisk vandringsmann i min egen bevissthet”, skrev Pessoa selv. "Uroens bok kan betraktes som notater fra disse vandringene.” Istedenfor å prøve å forklare, gir jeg noen tilfeldig valgte smakebiter (fra tekst 151):

”Solnedgangen øser alt hva himmelen eier over de spredte skyene. Bløte reflekser i alle slags farger fyller himmelens mangfoldighet og svever fraværende i det høyes store smerte. Over de strittende takene, halvt lys, halvt skygge, antar de siste, langsomme solstrålene nyanser som hverken tilhører dem selv eller det de faller på. Det hviler en stor fred høyt der oppe over denne larmende byen, som selv begynner å falle til ro nå. Bortenfor farge og lyd glir alt inn i et dypt og stille åndedrett.
(…)
Alt det jeg har søkt i livet, har jeg sluttet å lete etter. Jeg er han som tankespredt søker noe, men som drømmer meg bort og nå har glemt hva det er han søker. De konkrete bevegelsene til de søkende, synlige hendene – som er bleke og lange med nøyaktig ti fingre til sammen – blir mer virkelige enn den fraværende tingen de søker, mens de snur og vender, flytter og plasserer.
(…)
Alt det jeg er eller har vært, eller det jeg tror jeg er eller har vært – alt dette mister plutselig [i mine tanker så vel som i den sluknende skyen høyt der oppe] hemmeligheten, sannheten, kanskje lykken som befinner seg hvem vet hvor i livet. Dette er det eneste jeg har igjen, liksom en sol som er gått ned, og det spredte lyset lar sine hender gli ned over byen, slik at alle tings indre skygge kommer til syne i takenes kompakte masse.
I det fjerne funkler den første stjernen som en liten skjelvende dråpe.”

Jeg tvinger meg til å lese så sakte jeg kan – for å få med meg alle nyansene og de uvante og uventete tankesprangene. Selv de minste og mest hverdagslige ting kan forfatteren løfte opp og gjøre vakre, overraskende, tankevekkende og foruroligende.

Pessoa gjør bruk av såkalte heteronymer, dvs. oppdiktete forfattere. Uroens bok er ført i pennen av regnskapsassistenten Bernando Soares. Jeg ble oppmerksom på boken gjennom José Saramagos Det året Ricardo Reis døde. Ricardo Reis, et annet av Pessoas heteronymer, får liv i Saramagos roman. Gjennom ett år møtes legen Reis og den avdøde forfatteren Pessoa gjentatte ganger. Mer om den boken her.

I fjor høst (2012) gikk jeg i Pessoas og Saramagos fotspor (i hvert fall noen av dem) i Lisboa. Det ga en ekstra dimensjon til forfatterskapene. Jeg oppsøkte Casa Fernando Pessoa og fikk inntrykk av at han har fått en slags kultstatus. Det er kanskje ikke så rart; både hans tekster og hans liv har noe særegent og nærmest mytisk over seg. Saramago er av mine favorittforfattere, og Det året Richardo Reis døde noe av det beste jeg har lest.
To portugisere som anbefales!

Terningkast 6 til Uroens bok! (Vet ikke hvorfor det ikke kommer opp her.)

Muligens jeg skal gjøre som du skriver, ta boken til Pessoa inn i små porsjoner. I Merete Morken Andersens "Skriveboka" har hun vist til den flere ganger. Hele side 108 er utdrag fra boken, fra en tekst med overskriften Et skuldertrekk. Så utrolig fint. Særlig siste avsnitt som siteres, begynner med "Jeg sitter tankespredt på kafé og nedtegner disse ordene..." Jeg startet etter det å lese utgaven som det var sitert fra og som jeg fant på Nasjonalbiblioteket. Men det ble med forsøket. Fint med en påminnelse om at det er verdt å lese den. Men at jeg må være tålmodig.

For meg fungerte det i hvert fall godt å lese Uroens bok i små porsjoner. En veldig mettet tekst, som jeg trengte tid til å ta inn og fordøye.
Forsto jeg deg rett i at du hadde prøvd å lese den som digital bok? Det hadde ikke jeg klart, måtte gå tilbake i teksten flere ganger for å få med meg alt/det meste.

«Skriveboken» til Morken Andersen har jeg bare lest sporadisk i. Nå leste jeg utdraget som du gjorde oppmerksom på. Enig – utrolig fint.

Lykke til med Pessoa, Tone!
Jeg ble så inspirert at jeg bestilte Det er ikke meg jeg forestiller.

Takk. Ja, jeg forsøkte å lese den digitalt. Noe jeg sjelden gjør. Formatet som nasjonalbiblioteket presenterer bøkene er ikke det beste. Men av og til har jeg lest gamle bøker der som jeg ikke finner i papirutgave. Jeg skal kjøpe Pessoas bok i papirutgave.