Forfatteren har ufattelig mye han skal ha sagt. Det er forsåvidt på en måte imponerende at han klarer å produsere så mange morsomheter og anekdoter om hundrevis av personer og ting og tang oppi Numedal, men med hundre morsomheter på hver side, et poeng i hver eneste setning, kanskje to, eller tre, blir det ikke morsomt lenger, bare slitsomt. Effekten blir litt som når en ungdomsskoleelev skriver en så-skjedde-det-og-så-skjedde-det-fortelling. Det er godt mulig at Kyrre Andreassen har en eller annen høytsvevende, kunstnerisk og intellektuell begrunnelse for denne overlessinga, men jeg syns ikke det blir god litteratur. For mye og for lite forderver alt. I dette tilfellet blir det for mye, for pratsomt.
En sjelden gang iblant, når "oppramsinga" avbrytes og historien bremses opp, for eksempel da Linda og Svein forsøker å redde ekteskapet hos coachen i Kongsberg, blir det ganske morsomt.
I tillegg er det et par ting jeg ikke får til å stemme helt i boka. Selv om ordet føres av ei dame, har jeg hele tida på følelsen at historien fortelles av en mann. Det virker også lite sannsynlig at Linda Hansen skal ha falt for dotten Svein, og ihvertfall at hun skal ha levd sammen med han i over tjue år og femdeles elsker ham (?!). Etter bruddet konkluderer Linda: "Det er pinlig å tenke på at jeg var sammen med den mannen i tjue år."
Det er ikke bare pinlig, det er rett og slett ikke troverdig. Disse to ville ikke blitt sammen i virkeligheten.
Jeg fullfører alltid bøker jeg begynner på, også denne, men allerede etter tjue sider begynte jeg å hurtigskrålle en del sider, litt skanning blei det også etter hvert.
Sist sett
