«Første juledag 2008 stilte Nadia og jeg med tvillingene og Adam i juleutgaven av frokost-TV, God jul Norge. Jeg tror det var hennes første tv-opptreden. Det skulle være en julemorgen med det TV 2 kalte «fine samtaler, vakker musikk, spennende gjester, direkterapporter fra vårt langstrakte land og en varm julestemning i studio». Jentene skulle fylle tre år om noen uker, Adam var nettopp fylt ett. Alle tre var politisk korrekt kledd i røde nissedrakter, røde nisseluer, grå strikkekofter og påtegnede fregner.
Nadia og jeg skulle vise hvor godt integrerte vi var, som norskpakistanere som tok med oss det beste fra hver kultur. Vi ble derfor bedt om å stille i pakistanske festklær, hun i rød, lang kjole, jeg i sort, glitrende skjorte og hvite, store posebukser med hvite sandaler på føttene. Vi var klare til å pludre om juletrær og julekalendere.»
Jeg husker det jeg har sitert over fra Abid Rajas bok Min skyld En historie om frigjøring som ble utgitt i 2021. De var så fine alle sammen. Men det som han skriver om videre husker jeg ikke:
«Så spurte Vår Staude plutselig med skarp nyhetsstemme og kritisk blikk:
«Dere har fått disse tre barna. Men hva om de vokser opp og en av jentene plutselig møter en staut, kristen mann fra Vågå? Hva sier mor da?»
Nadia og jeg vekslet raske blikk. Dette temaet var vi definitivt ikke forberedt på og komfortable med. Jeg svettet under tv-sminken, og måtte i løpet av noen hundredels sekunder finne ut hvordan vi skulle redde situasjonen og få rodd oss i land. For hvordan svarer du på et sånt spørsmål, slik at både etnisk norske og staute karer i Vågå, pakistanske menn i slekten og muslimske familier på Grønland skal føle seg inkludert i svaret og ikke bli støtt? Dette var jo kjernen av hvordan vi prøvde å finne balansen i vårt eget ekteskap, der vi forsøkte å tekkes absolutt alle rundt oss.»
Abid Raja har vel de fleste møtt gjennom TV-ruta der han prater på innpust og utpust om det han brenner for. Et menneske med meningers mot. Livsreisen hans frem til han skrev boken var ukjent for meg. Det er som han skriver i boken, livet kunne tatt en annen vei. Selv om jeg kjente til boken fra omtaler og intervju med Abid Raja er det noe annet å lese om hans historie sammenhengene i en bok. Boken kunne like gjerne hatt tittelen Min kamp, for en kamp har det vært for han å komme dit han er i dag. En kamp mot andre og en kamp med seg selv. En bok det var verdt å lese.
Sist sett
