«Denne scenen! Har du sett filmatiseringen av Delia Owens suksessroman Where The Crawdads Sing?» dukket opp i Facebook -feeden fra Netflix. Det hadde jeg ikke. Jeg sjekket ut traileren og tenkte at jeg skulle se filmen. Men jeg bestemte meg for å lese boken først.
Etter at den amerikanske skuespilleren Reese Witherspoon valgte romanen ut til sin bokklubb, formelig eksploderte populariteten til boka. Reese Witherspoon sikret seg rettighetene til å lage film av den og filmen ble produsert av skuespillerens filmselskap Hello Sunshine.
Jeg leser at norske filmanmeldere ikke var spesielt imponert over filmen. Dagsavisens anmelder skriver her:
«Dette sørstatsmarinerte melodramaet føles så gammeldags at jeg først trodde dette var en filmatisering av en klassiker fra femtitallet, men boken ble faktisk publisert i 2018. En feiret bestselger av Delia Owens, som har solgt vanvittige femten millioner eksemplarer og er oversatt til norsk som «Der krepsene synger». Uten å ha lest romanen er det innledningsvis litt vrient å vite hva slags film dette egentlig er; historien starter som et mordmysterium, fortsetter som en deprimerende oppvekstskildring med mye hjemmevold, et rettsdrama, en kjærlighetshistorie og en slags krønike om hvor forferdelig fattige kvinner ble behandlet i sørstatene."
Men mest av alt føles dette som et som et frityrstekt hillbilly-melodrama som aldri helt finner den rette temperaturen; og blir for strømlinjeformet til å vekke den helt store lidenskapen…»
Anmelder har ikke lest boken. Jeg har nå lest boken og etterpå sett filmen. Selv om filmen har sine svakheter, som jeg også synes boken har, er jeg ikke like skeptisk som anmelderne.
Rammen rundt denne fortellingen er naturen, og boken starter slik:
«Marsklandet er ikke sump. Marsklandet er et område med lys, der gresset vokser i vannet, og vannet flyter inn i himmelen. Små bekkerflyter langsomt, bringer sola med seg mot havet, mens langbeinte fugler — med tunge kropper som ikke virker bygd for å fy — letter med uventet eleganse til snadringenfra tusen snøgjess.
Og så, inne i marsklandet, kryper den ekte sumpen inn i myrsøkk, skjult i fuktig skog. Sumpvannet er stille og mørkt, lyset har glidd ned gjennom det gjørmete svelget. Selv stormeitemarken er aktiv på dagtid i dette hiet. Det finnes selvsagt lyder her også, men sammenliknet med marsklandet er sumpen stille. Forråtnelse er arbeid på cellenivå. Livet brytes ned og stinker og vender tilbake til den råtne melassepuddingen, en dyp pøl av død som gir opphav til liv.»
Filmen starter med flotte naturbilder fra området. Og som boken starter den med at Chase Andrews blir funnet død i 1969.
I neste kapittel i boken er vi tilbake til 1952 der Kya på seks år og broren Jodie ser moren forlate plankehytta de bor i sammen med foreldrene og tre eldre søsken. Etter hvert blir Kya alene sammen med den alkoholiserte og voldelige faren. Etter noen år forsvinner også faren og Kya vokser opp alene i plankehytta. I filmen er hytta bedre fremstilt enn i boken.
Jeg er skeptisk til bøker der nåtid og fortid fortelles parallelt i forskjellige kapitler. Men det fungerte greit i Der krepsene synger. En annen ting jeg tenkte en del på underveis, er om det den tiden Kya vokser opp var slik at barn kunne leve slik Kya lever i North Carolina. Alene i villmarken sammen med en alkoholisert far. Og etter hvert helt alene. Hun møter på skolen, er der en dag og det var den skolegangen hun fikk. Hun møter sivilisasjonen innimellom og det er tydelig at hun er et barn utsatt for omsorgssvikt. Da er det merkelig at myndighetspersoner som er ute og sjekker forholdene rundt henne gir så lett opp. Boken er fiksjon, men når jeg leser bøker synes jeg det er greit at deler av fortellingen sånn noenlunde henger sammen med fakta.
Ellers er det å si at historien er spennende, både hva angår hvordan det går med Kya som sviktes gang på gang, og politiets etterforskning av dødsfallet: er det en ulykke eller er Chase drept. Og dersom han er drept, hvem kan ha drept han.
Sist sett
