Fra NRK
Jeg har nevnt Dommeren, fortellerens farfar. Det var han som orkestrerte fars barndom med kjølig og egenrådig hånd: i Alexandria, fra han var fem, med tjenere og hjemmeskole med mor. Hun, en kvinne som fant tungsinnet sitt allerede der.
Tretten år gammel ble gutten eksportert til Stabekk i Bærum for å gå på norsk skole, senere til en kostskole i Sveits, mens krigen nærmet seg, mens fliker av jødeforfølgelsen ble synlige.
Førkrigstid og krigen hjemme, forsøk på å nærme seg politikken, sosialistene og motstanden, frykt, flukt til Sverige.
Alene.
Arv og ensomhet
«Fars rygg» er en roman om ensomhet.
En grunnleggende alenegang, en som den ensomme også erfarer omgitt av andre mennesker, en ensomhet som ikke er til å komme fra. Fortelleren sier:
Jeg skriver jo denne historien med en tro på at ensomhet kan gå i arv. Og kanskje den kan gå i arv begge veier? Hvis det er sånn at far plantet sin ensomhet i meg, så gir jeg den tilbake til ham nå.
«Fars rygg» av Niels Fredrik Dahl
Ensomhet som arv, altså, slik man nå tror at traumer også kan overleveres mellom generasjoner, offer og offerets barn.
Blant bokas bevegende tablåer er bildet av gutten som vasser i dypsnøen på Stabekk for å studere hvordan de andre går på ski – for så å lære kunsten, av seg selv.
Han kjenner ingen, ikke de ham. Han begynner å gå, langt og ustoppelig, for å holde ut at ingen kjenner ham.
Sist sett
