Bokelskere.no

Hva krig gjør med mennesket

Jeg leser «Slaktehus 5» som en skarp, troverdig og hjerteskjærende skildring av hva krig gjør med mennesker. Av hvordan denne villede, planlagte og systematiske volden ødelegger liv. Bokens hovedperson Billy Pilgrim har, som forfatteren Kurt Vonnegut, opplevd de alliertes teppebombing av Dresden 13.-15. februar 1945, helt på tampen av annen verdenskrig.

Vonnegut skriver i en slags naivistisk, distansert og til dels ironisk/humoristisk stil, noe som fremhever historiens brutalitet og meningsløshet. Her er sylskarpe observasjoner og beksvart humor. Spark til kristendommen og besteborgerligheten. Fremstillingen er utradisjonell. Jeg slutter meg til Rolfs begreper som «sjangeren ironi og satire og mørk humorisme». Merk også de to undertitlene «Barnekorstoget» og «En pliktdans med døden».

Billys datter Barbara mener faren er senil på grunn av en hjerneskade etter en flyulykke. Uten å psykologisere for mye, vil jeg anta at Billy i dag ville ha blitt diagnostisert med en posttraumatisk stresslidelse (PTSD). Han har de typiske symptomene. Det som i teksten fremstår som tidssprang eller tidsreiser, oppfatter jeg som flashbacks; Billy gjenopplever ubærelige hendelser han har vært utsatt for, i våken tilstand og i søvne.

«Han har gått gjennom en dør i 1955, og kommet ut av en annen dør i 1941. Han har gått tilbake gjennom den døren og havnet i 1963.» (side 21, En Lanterne-bok 1975)

«Billy lå bevisstløs i to dager etter det (hjerneoperasjonen), og han drømte millioner av ting, og noen av dem var riktige. De riktige tingene var tidsreiser.» (side 116)

Han fortrenger, så langt han kan, hendelsene som har utløst traumene.

«Han hadde trodd i mange år at han ikke hadde noen hemmeligheter overfor seg selv. Men her var beviset på at han hadde en diger hemmelighet inne i seg, og han kunne ikke begripe hva det kunne være.» (side 127)

Billy lever i to virkeligheter, på jorden og på planeten Trafalmador, kidnappet av tralfamadorianerne og ført gjennom en tidsskru (side 23). Dette har etter mitt syn ingenting med science fiction å gjøre. Det skjer i Billys hode. Denne spaltingen i sinnet henger sammen med at hans sivile liv og hans tidligere liv som krigsfange ikke henger sammen. En krigsskade og en slags beskyttelsesmekanisme.

Dette er noe av det sterkeste jeg har lest og tusen takk til Rolf som inspirerte meg.
En meget tankevekkende bok.

Avslutningsvis og dessverre høyst aktuelt: Rommer dette avsnittet bokens essens:
«Men der han lå på sykehuset opplevde Billy noe som er svært vanlig i krigstid blant folk uten myndighet: han prøvde å bevise for en fiende som gikk inn for å være døv og blind at han var verdt å se og høre på.» (side 140).

Flott anmeldelse av boka, og dialogen om den styrker absolutt lysten til å lese den, så takk til deg og Rolf.

Tusen takk, veldig hyggelig å høre!
Ja, det er inspirerende og morsomt å utveksle synspunkter på denne måten. Gir en økt forståelse og innsikt. Om du leser boken, hører jeg gjerne hva du synes.

Hei igjen!
Nå har jeg lagt fra meg denne boken, men det skulle ikke forundre meg om jeg tar den opp igjen en vakker dag. Dette er veldig bra! Det er så mange lag, så mange muligheter og så mye å fordype seg videre i. Det er som om hver setning har en bakenforliggende betydning.
Så takk for inspirasjonen til å endelig få lest denne spesielle beretningen.

Jeg skal forsøke å fatte meg i korthet, når jeg nå skal uttrykke mine umiddelbare tanker, så får vi bare se om jeg lykkes.
Jeg merker meg at han i starten av historien skriver at «Billy har lagt seg til å sove som en senil enkemann[…]» og jeg trekker dermed den konklusjonen at Vonnegut forsøker å skrive boken som en senil tenker. Alle tenker vi hulter til bulter, men hos en begynnende senil blandes fortid, nåtid og framtid samtidig som det blander seg med fantasi, virkelighet, egne og andres historier samt med litteratur og utallige øyeblikk en «tar vare på» gjennom et langt liv, og Vonnegut gjør alt dette til troverdige historier i hodet til Billy Pilgrim.

Jeg har de siste 3 årene hatt nærkontakt med en håndfull personer som gjennomlider Alzheimer eller aldersdemens, og erfaringsmessig blander de sammen historier fra eget liv med ting jeg engang har fortalt, noe som skjedde i 1979 med det som skjedde i går, de er plutselig 12 år og skal hjem til mamma å spise middag osv. og jeg syns det Vonnegut skriver er sammenlignbart.
Når det er sagt, kan det godt hende at andre diagnoser utarter seg på samme måte, det kjenner jeg ikke til.

Reisen til Trafalmador kan være en måte å flykte på, og en historie adskilt fra hans virkelige liv, men her tenker jeg annerledes. Jeg tror Billys tidligere fordypning i Trouts litteratur blander seg med andre hendelser og skaper denne historien i Billys hode, som dermed er like virkelig som alt annet han tenker. Gjennom hele boken er det «bevis» for at tankene til Pilgrim blander sammen historier. Kan ikke umiddelbart gjengi mange, da må jeg lese igjen og grundigere, men jeg nevner noen:
Montana Wildhack er dama han får sammen med seg i fangenskapet på planeten Tralfamador, men det er også et navn fra en historie i et pinup-blad han ser ved kassaapparatet i bokhandelen.
På en flyreise har Billy med seg to bøker, «Den andre boken var Erika Ostrovsky ‘Céline og hans visjon’. Céline var en tapper fransk soldat i den første verdenskrig - til han fikk brudd på hjerneskallen» Kan det hende at Billy selv aldri er i en flystyrt og får brudd på hodeskallen, men av andre grunner ligger på sykehus?
Han refererer til en zoologisk have i Dresen, han er selv satt i en på Talfamador og senere i boken henviser han til en roman som heter «Den store tavlen» hvor han skriver at Billy tar opp denne boken, skrevet av forfatteren Trout, «Han leste noen avsnitt, og så skjønte han at han hadde lest den før - mange år før […] Den handlet om en jordisk mann og en kvinne som ble kidnappet av vesener fra verdensrommet. De ble utstilt i en zoologisk have på en planet som het Zircon-212.»
Vel, det var noen få av berøringspunktene jeg merket meg. Det er så mange fler.
Hva tenker du?

Jeg er helt enig i at det er mange grunner til å konkludere med at Billy lider av PTSD, blant annet skriver han et sted at legen ved veteransykehuset i Lake Placid antar at Billy «faller fra hverandre» på grunn av skremmende hendelser i barndommen. Altså ikke bare krigen som fremprovoserer redsel og stress.

I eget liv har jeg erfart at en dypere samtale rundt døden er vanskelig, enten det gjelden ens egen eller andres, så er det noe folk har vanskelig for å sette ord på og samtale om. Jeg kjenner selv på nysgjerrighet knyttet til både død, tanker om død og ritualer og tradisjoner rundt den, men blir ofte møtt med ordene «ja, ja, sånn er det nu bare» Noe jeg tolker som en velmenende frase som brukes for å indikere at dette hverken kan eller vil de snakke om.
Slik oppfatter jeg begrepet «Slik er dét» i Vonnegut sin roman, det er vanskelig å få snakket om døden og opplevelser knyttet til den.

Mitt siste lille innspill handler om «Poo ti huit», som det er oversatt i min bok. Vet ikke om det er likt som på originalspråket? Jeg mener å huske at han et sted i boken gjengir noe på latin, men finner det ikke igjen nå, uansett, så slo det meg at kanskje denne frasen er latin. Såvidt jeg kan forstå, betyr dette på latin «du løper bort.» Kan det stemme eller er det bare en tilfeldighet?

Håper dette ikke kjedet deg, det var ekstra inspirerende når jeg også fikk oppfordringen av deg om å gi en tilbakemelding :) Takk.

Dette er terningkast seks!

Kjede meg, nei snarere tvert imot. Tusen takk for et fint og tankevekkende innlegg. Jeg har lest det flere ganger.

Er det ikke slik med virkelig gode bøker, de kan leses mange ganger og forstås på ulike måter. Det er, som du sier, så mange lag å ta utgangspunkt i. «Det er som hver setning har en bakenforliggende betydning.» - det er jeg virkelig enig i!

Din sammenlikning med en senils (dements) måte å tenke på, gir absolutt mening. Du har fått med imponerende mange detaljer som underbygger dette. Jeg er enig i at det er mange berøringspunkter. Også det du sier om drømmer, synes jeg også er spennende. Billy er mentalt og psykisk skadet. Hvilken merkelapp man setter på det, er kanskje ikke så viktig. Hodeskader kan for øvrig også gi demens.

Det at Billy Pilegrim hadde traumatiske opplevelser som barn, opplevelser som kan ha gjort han ekstra sårbar, har jeg tydeligvis ikke lagt så stor vekt på. Men når jeg nå bladde litt i Nasjonalbibliotekets utgave (har ikke boken her nå), så jeg plutselig at faren skulle lære han å svømme etter svømme-eller-synke-metoden. Billy beskriver det som «en henrettelse».

Det er mye å tenke over i innlegget ditt. Jeg sender dette svaret nå, men ferdig med denne boken er jeg ikke. Ser ikke bort fra at jeg leser den igjen en dag. Takk igjen for en flott tilbakemelding!

Tusen takk for en glimrende omtale! Jeg leste boka for noen år siden, og den gjorde stort inntrykk. Dine betraktninger og skarpe observasjoner, samt Rolfs interessante innspill gjør at jeg får lyst til å lese den om igjen :-)

Tusen takk for din glimrende anmeldelse av denne boken, Lillevi. En bokanmeldelse som i min protokoll står til terningkast 6. For å si det straks; en bok jeg følte at akkurat du var den rette til å gå i dybden av og sette boken i dette rette relieff og perspektiv. For meg som fikk den i fanget av en sterkt lidende psykiatrisk pasient i 1974 da jeg besøkte ham ved et tilfelle og som insiterte på at jeg var rette person til å illustrere boken. Akkurat det var ikke så lett all den stund boken allerede var utgitt. Men den var innbundet og for meg på den tid betød Gyldendal Forlag seriøs litteratur for meg kanskje særlig påvirket av min avdøde far og hans boksamling som jeg arvet. Så jeg tok meg virkelig tid til å lese den grundig. Og jeg leste den mer og mer grundig for hver gang og er enda ikke ferdig med den. For som min venn og pasient sa: Dette er den virkelig sanne og søkende boken om krigers vanvidd , samt ettervirkninger av dem som deltok, gjennomlevde krigen og overlevde den , hvis det går an? Den eneste rendyrkede antikrigsbok var noe av det han sa. Og før jeg hadde lest den , sa han legg merke til den gjennomgående konklusjon i kort-tekst; "SLIK ER DET" . Merk deg at denne påminningen kommer alltid i forbindelse med død , om ikke annet enn på s. 30 " ..... Når jeg selv hører at en eller annen er død , trekker jeg nå bare på skuldrene og sier det samme som Tralfamadorianerne sier om døde mennesker , og det er :" Slik er det" . ( Sammenhengen mellom Billy Pilgrim og Tralfamadore er tydelig beskrevet i Lillevis anmeldelse av boken. ) et annet eksempel på konklusjonen som går igjen -at den er knyttet til noe med død, kan også noteres på side 25 hvor han er inne i Bibelen gjennom noe som handler om Lots hustru som ikke skulle se seg tilbake, vil noen huske fra den gang skolen tvang oss til å pugge; " Men hun (Lots hustru ) snudde seg , og det elsker jeg henne for, fordi det er så menneskelig, .
Så ble hun omskapt til en saltstøtte. Slik er det."
Lillevi nevner også en viktig undertittel "Barnekorstogene" . En historisk hendelse som skal ha funnet sted i 1213, og som forfatteren tar seg møye og tid til selv å forklare i selve boken hvorfor det kan stå som undertittel. "En pliktdans med døden" taler for seg selv?
Jeg ble veldig glad for Brevet til meg fra Lillevi og overlater anmeldelsen av boken til alle bokelskere. Den står seg så elegant på egne ben.
Jeg avslutter dette med lit kryptisk ved å henvise til et løsrevet sitat fra side 17
" Mary O'Hare er utdannet som sykepleierske , og det er en god ting å være." Hvorfor jeg nevner dette sitatet i denne kommentaren til Lillevis ypperlige bokomtale her, vil hun skjønne. Som hun forstår så mye!

Det er mange aspekter ved denne boken som kunne og burde ha vært kommentert. At det var en psykiatrisk pasient som introduserte deg, Rolf til boken, gir mening. En som selv sliter med traumer. Under lesingen fikk jeg assosiasjoner til Remarques Intet nytt fra Vestfronten og spesielt Tider som fulgte. Selv om skrivestilen er svært forskjellig, er står de menneskelige ettervirkningene etter krig sentralt. Det var de som i første omgang traff meg.

Måten Vonnegut bruker uttrykket «Slik er det» på, i forbindelse med død, hadde jeg ikke fått med meg. Nå har jeg bladd gjennom boken med dette for øyet (ikke fordi jeg tvilte), og sett hvor bevisst og presist han plasserer det. Som du er inne på, tilfører det boken en viktig dimensjon, en form for konstatering og resignasjon.

Vonnegut setter stadig et skarpt blikk oss som art.
«Trout hadde forresten skrevet en bok om et pengetre. Istedenfor blader hadde det tyvedollarsedler. Blomstene var statsobligasjoner. Fruktene var diamanter. Det trakk til seg mennesker som drepte hverandre rundt foten av treet og ble utmerket gjødsel.
Slik er det.»
Er det ikke håp for oss?

Dette er en bok med mange lag, en bok man ikke blir fort ferdig med. Jeg forstår godt at du, Rolf har lest den grundig flere ganger, og enda ikke føler deg ferdig med den. Tusen takk for informasjon, nyttige kommentarer og pene ord.

Hvis det virkelig var jeg som fikk deg, Lillevi til å fordype deg i Slaktehus5 , så blir jeg glad. For jeg har tenkt at dette er en bok jeg for en god leser. I de år jeg har fulgt deg her på sidene , må jeg få lov til å si at for min ringe person fremstår du som en leser som deg er en gave for enhver forfatter. Slik jeg ser det, er forfatteren Kurt Vonnegut jr.'s fremstilling av seg selv som et talerør for de milliarder mennesker som påføres uendelige lidelser under det som -mange ganger lettvint- betegnes som krig. Punktum. For disse mennesker stopper ikke krigens vanvidd med en fredstraktat eller stillheten som senkes etter at kanonenes ild er opphørt. Du bruker her traumer. Og du vet som alle som har kjent noen som sliter med noe ala dette, det går ikke over . Og du sier det så riktig her ( som så mange ganger) : At boken ble introdusert for meg av en psykiatrisk pasient gir mening. Denne unge mannen , han var vel 35 den gang virket så rolig på overflaten at jeg tenkte " Hvorfor er han stadig innlagt på et asyl ( så langt tilbake er dette nemlig)? Med nær den forakt som alltid følger slike sjeler ble han for meg , som et svar på mitt spørsmål , fremstilt som alkoholiker. Han var egentlig feilplassert , for alkoholisme er selvpåført. Må vite. Så da så? Jeg skal ikke her komme inn på det grunnleggende spørsmål , som blir et munnhell endog i dag: Hvorfor drikker Jeppe? (Siden forfatteren Ludvig Holberg vitterlig skrev en mengde komedier , måtte alle vel se at han også skrev en menneskelig tragedie? Nemlig Jeppe på Bierget som publikum forlystes over mer enn noen.) Vel der er jeg nok en gang inne med mine avsporinger eller digresjoner om man vil.
Så la oss for all del gå tilbake til Slakthuset . Alt dette foran skrevne skyldes at det var denne unge prøvede mannen som ga meg boken, som jeg enda har som et dyrebart klenodium blant min nokså store samling av bøker etter hvert. Lillevi, siden dette jo egentlig er et svar til deg, må jeg straks si at det var han som også gjorde meg oppmerksom på plasseringen av SLIK ER DET , bare for å si du er ikke den eneste som dette gikk hus forbi ved første lesing. ( Så mange ord for å si så lite! ). Men der er et budskap som jeg har klamret meg til og hatt nytte av gjennom alle de år -og de begynner å bli mange!- : Side 60 i min utgave er der snakk om en bønn Billy hadde innrammet på veggen som jeg freidig ber noen og hver å merke seg, den var slik:
GUD GI MEG
STYRKE TIL Å GODTA
DET JEG IKKE KAN FORANDRE ,
MOT
TIL Å FORANDRE DET JEG KAN FORANDRE
OG VISDOM NOK
TIL ALLTID Å SE FORSKJELLEN
MELLOM DEM.
For meg er dette et budskap fra forfatteren som kan forsvare hvorfor han ventet så lenge med å utgi denne høyst usedvanlige form for selvbiografi ( min mening ) , det skulle gi folk som trang det hjelp til å kunne fortsette . Rett og slett.
For Billy Pilgrim kunne ikke forandre fortiden, nåtiden og fremtiden.

Den plagede mannen som ga meg denne boken, og introduserte den for meg. Ikke så lenge etter kom til min bolig for å introdusere sin nylig forlovede , en ung seriøs jente og dele sitt glade budskap med meg og min den gang forlovede, nå fremdeles min kone . En uforglemmelig aften for oss alle. Vi var ikke i tvil om å invitere dem til vårt bryllup et par måneder etterpå. Og de svarte at de gledet seg til å delta i vår fest.
Like før selve dagen fikk vi budskapet om hans plutselige død. Slik er det.
Alkoholforgiftning ble det sagt.
Vi som sto tilbake var enige om en ting. Aldri hadde vi sett ham beruset. Ikke det minste. Året var 1976! Slik er det.

Jo Rolf, din påpeking av farse og svart humor gjorde at jeg våget gå løs på boken med den gruvekkende tittelen «Slaktehus 5». Takk igjen, og også for dine hjelpende innspill til å forstå boken. Den har enda ikke sluppet taket i meg, og jeg måtte lese slutten en gang til.

I siste kapittel er forfatterens stemme tilbake. Vi er i juni 1968, to dager etter at Robert Kennedy ble skutt og drept, en måned etter at Martin Luther King led samme skjebne (NB King ble skutt 4. april 1968). På denne tiden har USA, under president Lyndon B. Johnson trappet kraftig opp sin krigføring i Vietnam. Hundretusener av unge amerikanske gutter og menn sendes til denne meningsløse krigen langt borte. «Og hver dag får jeg av min regjering nye tall på lik som militærvitenskapen har skapt i Vietnam. Slik er det.» (side 153) konstaterer Vonnegut lakonisk.

Dette er også tiden da motstanden mot USAs krigføring i Vietnam øker i USA og Europa. 1968-opprøret er i gang. En mulighetenes, entusiasmens og kampviljens tid.

Vonnegut lar «Slaktehus 5» ende med et spørsmålstegn. Den annen verdenskrig er over. Det er vår. Billy og andre frigitte amerikanske krigsfanger vandrer i en skyggefull gate mens løvet spretter og fuglene snakker. Den grønne vognen i form av en likkiste, som de tidligere hadde brukt da de skaffet seg krigssuvenirer, er forlatt. En fugl sier til Billy Pilgrim: «Poo-tee-huit?»

Tar pliktdansen med døden aldri slutt?

Lillevi, du sier at denne boken ,Slaktehus-5 enda ikke har sluppet taket i deg. Jeg tror deg. Og jeg tror den aldri vil slippe taket i noen som virkelig leser denne boken. En leser som deg. Du ender ditt skriv med "Tar pliktdansen med døden aldri slutt?" Og nettopp i den setningen tror jeg svaret ligger. For det samme så nok Kurt Vonnegut jr. særlig på grunn av Vietnamkrigen som du nevner. For her støter han og vi på den andre undertittelen," Barnekorstoget" . Poenget til dette ligger nemlig i bokens innledning under besøket hos O'Hare mens han arbeider med denne boken. Han lover Mary O'Hare at han skal kalle boken nettopp det . For det ER en god tittel. Ikke på grunn av de meget omtalte korstogene på 1200-tallet , men på grunn av det faktum at både Vonnegut jr, hennes mann O'Hare og alle andre soldater var BARN under krigen. Det var unge menn som gikk i krigen og ble drept og lemlestet og opplevde skrekkinnjagende syn som merket mage for livet av de overlevende. Hun var redd for at glorifiseringen av disse som røffe menn fremstilt i filmer av skuespillere som glorifiserte krigen og gjorde den til spennende og flotte opplevelser, samt alle de bøker som gjorde det samme. Og vi vet , Lillevi , du som jeg at Mary O'Hare har et poeng her og at dette er med på å føre til nye kriger. Kan være med på er vel riktigere. Men likevel. Og dette handlet om USA , for mange dem som hadde deltatt i 2.verdenskrig og overlevde mer eller mindre en for dem meningsløs krig i Europa opplevde faktisk å få både barn og barnebarn hjem i likposer under den helt meningsløse Vietnamkrigen , som du også fremhever! Vonnegut jr, som selverklært sosialist , bare det kunne vekke mismot i USA, valgte faktisk rette tid da han ga ut Slaktehus-5 i 1969, ikke minst den onde tiden med mordene du nevner, tilsa at han kunne ikke vente lenger. Han fikk rett! Boken ble virkelig meget godt mottatt og ga ham den litterære ære en hver forfatter ønsker(?). De fem første romanene hans var også en suksess , men bare ut fra den kommersielle siden; de solgte godt !

Du vet jo at første kapittel er en slags forberedelse, en begrunnelse . Og før han lar boken virkelig begynne i kapittel 2, sier han:
Jeg er ferdig med krigsboken min nå. Den neste boken jeg skriver skal være morsom.
Denne boken er mislykket, og det var den nødt til å bli , siden den ble skrevet av en saltstøtte. Den begynner slik : *Hør:
Billy Pilgrim er kommet ut av lage i tid.
Den slutter slik:
"Poo-tee-huit"

PS: Han holder ord, forfatteren. Jeg synes dette med saltstøtte er godt sagt. Det referer til den bibelske Lot som så seg tilbake og ble til en saltstøtte. Og han lover i det han nevner det at derfor skal han aldri gjøre det mer, se seg tilbake. DS
Takk for en god med-lesing , Lillevi og din glimrende omtale av Slaktehus -5 . For selv greier jeg aldri å gi denne rette omtale!