Dette er min første bokomtale som jeg skrev rett fra hjertet, jeg har ikke lest over den for å sjekke etter skrivefeil så plis ikke døm meg
Tante Ulrikkes vei var en bok jeg leste til en utdypningsoppgave i tiende klasse, men som jeg vil regne som en av de beste bøkene jeg har lest så langt i mitt liv.
Når jeg plukket opp boken så hadde jeg hørt om den før, og synes den hørtes interessant ut.
Vi møter Mo og Jamal i boken, to ungdommer som går sitt siste år på videregående i bydelen Stovner, i Oslo. Mo og Jamal sine liv er veldig forskjellige der Mo er en pliktoppfyllende, skolegutt som ikke har et så alt for stort sosialt liv. Han bor i en blokk i tante ulrikkes vei med moren, faren og sine to småsøsken. Jamal er litt mer av en "pøbel" enn Mo. Han pleier å bruke dagene sine på å røyke "keef" med vennene sine og å henge nede med mix kiosken. Han bor med moren og broren sin i samme blokk som Mo, i samme gate.
Handlingen i boken går ut på at selv om disse to guttene lever svært forskjellige liv så er de enda veldig like. Vi følger dem gjennom romantiske opplevelser og vanlige ungdomslige hendelser, å ikke helt vite hvem man er og hva man vil i livet.
Jeg syns at Tante Ulrikkes vei boken virkelig setter lys på dette om hvordan som barn med innvandrerbakgrunn så føler du gjerne ikke at du passer inn noen steder. Vi er vitne til at både Mo og Jamal møter fordommer fra mange forskjellige folk, for etnisiteten og religionen deres. Dette skjer spesielt etter en episode der en jente med minoritetsbakgrunn blir drept av noen andre med minoritetsbakgrunn i nabolaget, og så får vi se fremstillingen av kriminaliteten i meider i tilegg til synspunktene til Mo og Jamal som naboer. 9/11 er også en hendelse som tar sted i boken, og som igjen gjør at Mo og Jamal får føle ekstra på dette med fordommer.
Temaene som omhandlet boken er noe som er veldig samfunnsaktuel. Jeg har også lagt merke til at en kan relatere til denne boken på flere nivåer, og ikke bare fra det synspunktet der man er en person med minoritetsbakrgunn, men at man også bare ka relatere til den følelsen av å ikke passe så veldig inn av gjerne andre grunner og.
Siste grunnen til at jeg syns at dette er en så utrolig vakker bok er hvordan det ikke er noe glad slutt på boken, men den er ikke noe særlig trist heller. Den viser to ungdommer som innser at de ikke vet, og aldri helt har visst hva de vil gjøre med livet. Måten de viser det på er veldig nøytral vil jeg si fordi det ser ikke ut som verdens undergang, men at de er to tenåringer som går igjennom den vanlige tenåringsfølelsen der du ikke helt vet hva du vil med livet, men at det også er helt greit. Det er meningen at du skal være forvirret, og det går helt fint at du finner ut av at det du egentlig ville, ikke helt er det du vil alikevell.
Sist sett
