Bokelskere.no

«— Det er en ting jeg har tenkt på, sier han. — Hvis du er snekker og barnet ditt også blir snekker, så skaper det et spesielt bånd dere imellom. For barnet ditt forstår håndverket, prosessene bak og verdien i det du arbeider med. Hun vet hvor lang tid det tar å pusse et bord, hun ser forskjellen på grundig og lettvint arbeid, dere snakker samme språk. Og når du dør, har ikke barnet bare de fysiske tingene du har laget, men også et yrkesmessig bånd til det som er borte, en grunnleggende innsikt i det du brukte livet på. Sånn har du det med faren din. Det er kanskje ikke så vanlig. Det er litt fint, er det ikke det? — Jo, sier jeg. — Det er litt fint.»

Utdraget over er fra boken Like fint å jobbe som å danse av Hilde Hagerup som ble utgitt i 2021. Det er fra en samtale mellom Hilde Hagerup og ektefellen, om båndet hun har til faren Klaus Hagerup som boken handler om. Jeg har gledet meg til å lese den fordi en av mine favorittbøker er boken som Klaus Hagerup skrev om sin mor Inger Hagerup og som jeg har skrevet om i innlegget:

Alt er så nær meg - om Inger Hagerup av Klaus Hagerup

Hilde Hagerup skriver blant annet dette om boken faren skrev:

«Når han snakket om boken, sa han selv at det gikk et skille der. Forfatterskapet ble aldri det samme etter boken om Inger, som fikk tittelen Alt er så nær meg, og kom i 1988.
Han hadde mistet begge foreldrene sine, sto midt i livet, og hadde på alle vis rykket et skritt fram i køen. Jo eldre han ble, jo nærmere kom også barndommen. Men det var mer enn det. For gjennom arbeidet med boken om farmor hadde han fått åpne kanaler nettopp dit — til barndommen. Da han skrev om moren fram til 1952 eller -53, skrev han om et menneske han ikke kjente. Men fra 53 og utover skrev han om sin egen mor. Det ble som når du hører igjen musikk du ikke har hørt på mange år. Plutselig husker du helt andre ting enn musikken. Den spesielle grønnfargen på en kjole hun pleide å gå i. Lukten av julerype som sprer seg gjennom leiligheten. — Moren min ble musikken som åpnet erindringen av min egen barndom, sa pappa. — Jeg fikk behov for å skrive om det. Han mente at han som ung hadde vært opptatt av å gripe tak i det som skulle komme. Han hadde skrevet framover med en utålmodighet etter det. Etter hvert som han ble eldre, ble han reddere for å miste det som hadde vært. Han skrev for å holde det fast.
På denne måten ble arbeidet med boken om farmor springbrettet inn i andre halvdel av pappas forfatterskap; barne- og ungdomsbøkene.»

Klaus Hagerup døde i 2018. Det er en ærlig og varm bok Hilde Hagerup har skrevet om faren:

«Faren min lekte gjennom språk. Og han tok Hanne og meg inn i leken, som forfatter tok han leserne inn i leken, leken hans var intuitiv, forankret i det umiddelbare, i humor og nonsens og begeistring. Han kunne være ufattelig morsom. Av og til lo jeg så mye at jeg måtte gå ut av rommet. Men han var også rastløs og nervøs. Engstelig for alt som kunne gå galt.
— Den som ikke er redd for døden har ikke fantasi, sa pappa.
Jeg kjente meg sånn igjen i engstelsen hans. Jeg ble så oppgitt over ham. Jeg syntes han ringte så ofte. Det var et mas. Jeg tok ikke alltid telefonen. Jeg syntes han tok så stor plass. Jeg var så stolt av ham. Jeg syntes han var så klok. Jeg var så glad i ham. Han laget det fundamentet jeg har bygget livet på.»

Det er mye som hun ikke fikk snakket med faren sin om, herunder om at hans politiske ståsted. Her fra en reise til Berlin sommeren 2013, der de besøkte et museum om hvordan livet hadde vært å leve i Øst-Tyskland:

«Ikke minst gjorde den dokumenterte overvåkningen av vanlige folk inntrykk. Jeg var rystet over ufriheten i det gamle DDR. Pappa var knust.
De neste timene var det som om han gikk under sin helt egen, mørke sky. Han klarte ikke å riste den bort, og det var uvanlig til ham å være. Når han ikke var ekstremt sliten, var han stort sett i godt humør, i hvert fall overfor søsteren min og meg. Men utstillingen på museet i Berlin gjorde noe med ham. Var det dette han hadde gitt sin støtte til? Var dette et av forbildene for en bevegelse han selv hadde trukket folk til, «etter neseringen»? Besøket på museet i Berlin er en av de tingene jeg aldri fikk snakket med pappa om. Vi snakket i det hele tatt lite om hva det var som gjorde at han til slutt meldte seg ut av AKP. Vi snakket ikke om at partiet og kretsen foreldrene mine hadde vært en del av, i en periode forsvarte både Stalins Sovjet og Maos Kina. Vi snakket aldri om debatten rundt «Forslag til fråsegn om homofili» fra 1974, der sentralkomiteen hadde uttalt at homofili var et seksuelt «avvik». Vi diskuterte ikke ufriheten i partiet. Han fortalte ikke at han og mamma måtte søke om lov til å flytte fra Tromsø. Det ble ingen samtale om noe av dette den dagen i Berlin, og ikke seinere heller.»

Omtalen er fra dette blogginnlegget

📚Bli gjerne med på siste runde i valget av beste bok.📕
Frist tirsdag 15. mars.