Er man ikke pasifist fra før, så blir man det når denne boka er lest. Dette er oppfølgeren til Intet nytt fra vestfronten - hva skjedde med de tyske soldatene etter våpenhvilen i november 1918? Etter fire år i skyttergravene har de utviklet et kameratskap som er blitt sterkere etter hvert som flokken av overlevende blir mindre og mindre. Og så skal de hjem. Det første de opplever der, er at "hjem" ikke er det samme som da de dro. Ernst, som er fortelleren, kommer til et tomrom han ikke forstår. Kameratskap går i oppløsning på grunn av gamle klasse- og interesseforskjeller, myndighetene har ingen planer for hvordan "kompetansen" deres kan brukes og lar dem for det meste seile sin egen sjø.
I disse dager snakkes det mye om at unge mennesker har mista ungdomsåra sine på grunn av pandemirestriksjoner. Her blir vi kjent med unge menn som virkelig har mista ungdommen sin - og ikke på grunn av et uforklarlig virus, men på grunn av menneskelig maktbegjær. Sånt setter tankene i sving og vår egen tilværelse i perspektiv.
Jeg var i tvil om terningkast her og endte til slutt på en svak femmer. Etter lang tid med prøving og feiling, nederlag og tap av enda flere kamerater, skaper nemlig Ernst til slutt sin egen livsfilosofi, og den ble i overkant idyllisk-utopisk i mine øyne. Nå må jeg lese Tre kamerater enda en gang, skjønner jeg.
Sist sett
