Bokelskere.no

Ja, det gir mening. Hele romanen er jo en drøfting av etikk og moral på ulike nivåer.

Jeg har også tenkt litt på et annet aspekt som du vel har vært inne på i tidligere innlegg, hvor doktoren sier at han bare forteller det han har lyst til å fortelle, men han sier ingenting som ikke er sant. Begrepet sannhet problematiseres senere når han den 28. august sitter sammen med Markel som sier:

... det finnes en hemmelighet med sannheten, som pussig nok er svært lite kjent, selv om jeg synes den burde være klar som dagen – det er at det er med sannheten som med solen, dens verdi for oss er utelukkende avhengig av den riktige avstanden. Hvis tenkerne fikk drive på, ville de styre kloden rett inn i solen og brenne oss alle til aske.
... Vi bladsmørere har til oppgave å opprettholde den riktige og nyttige avstanden til sannheten.

En lignende erkjennelse gjengir doktoren selv i sitt dagboksnotat fra 7. september. Han starter med «Liv, jeg forstår deg ikke.»

... Og det har til slutt begynt å gå opp for meg som en anelse - : det er kanskje ikke meningen at man skal forstå livet. Alt dette raseriet etter å forklare og forstå, all denne sannhetsjakten er kanskje en avvei. Vi velsigner solen fordi vi lever akkurat med den avstanden til den som er gagnlig for oss. Noen millioner mil nærmere eller lenger bort, og vi ville forbrenne eller forfryse. Om det nå er med sannheten som med solen?

Markel framstår vel her nærmest som en doktor Relling i Vildanden som hevder at hvis man tar livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, så tar man lykken fra ham med det samme. Nå vet jeg ikke om Doktor Glas kan betegnes som et gjennomsnittsmenneske akkurat, men han har vel også sine livsløgner som han nå har fått avslørt for seg selv og som gjør det vanskelig å leve? Og dette er jo hans versjon av historien – det hadde vært interessant å se historien fra andres perspektiv også.

Men nå er boka levert tilbake på biblioteket, og neste bok står for tur: «Den tredje løgnen» av Agota Kristof. Det er siste bok i en trilogi som begynner med «Tvillingenes dagbok». De to første bøkene er veldig spesielle og svært gode, så jeg gleder meg til å lese den siste nå i helga. Jeg fikk trilogien anbefalt her inne, jeg tror det var Ava som snakket varmt om den. Det er det som er så flott med dette nettstedet, at man oppdager perler som man ellers kanskje ville gått glipp av!

Det virker jo som om alle livets filosofiske sider blir satt i spill, ved at både «det sanne», «det gode» og «det skjønne» settes spørsmål ved. Sannheten er ikke objektiv, som Bjørg påpeker, Markel gjør seg til talsmann for at sannheten er subjektiv, og som du viser Dr. Glas tilsynelatende slutter seg til. Det gode, eller moral og etikk, følger oss gjennom hele romanen med motsetningen mellom legeetikk og kvinnens beste i abortspørsmålet og i overveielsene over å ta liv. Gjennom hele romanen er dikotomien mellom stygt og pent tilstede, og Dr. Glas reagerer med sterk avsky for det stygge og forbinder det stygge med det onde. Han beskriver seg selv tidlig som stygg, men det kommer senere frem at han ikke er spesielt stygg.

Det kan være vanskelig å være menneske i en verden der alt er subjektiv. Vi ser jo hvordan Dr. Glas bruker legeetikken som en «krykke» i møtet med vanskelige situasjoner. Så lenge han kan holde den opp som det sanne og det gode, trenger han ikke stille spørsmål ved eller ta ansvar for sine handlinger eller resultatet av dem, enten det er kvinner som dør i svangerskap de ikke tåler eller som får uønskede barn. Men når han selv må gjøre de etiske vurderingene, slik han gjør når han befrir Helga for et forhold av livslang voldtekt, må han i større grad ta ansvar for sine vurderinger og handlinger.

Bengt Ohlsson har gjort nettopp det du etterspør, Bjørg, skrevet prestens versjon av historien. Den er annerledes enn Doktor Glas, men absolutt lesverdig. Den fikk Augustprisen i 2004. (Forøvrig kan du glede deg over siste bind i Tvilling-triologien, det er stor litteratur!)

Takk for respons og gode refleksjoner, Randi!

Jeg er litt usikker på om Markel og doktor Glas her vil gjøre sannheten til noe rent subjektivt. Snarere oppfatter jeg det som Markel mener at ikke alle tåler å få servert sannheten til enhver tid, og at noen illusjoner kan det være greit å få ha hvis man skal leve et godt liv. Dette er vel noe som vi i dagliglivet bevisst eller ubevisst prøver å balansere også overfor andre. Så kan det nok diskuteres hvor grensene da går mellom omsorgsfulle hvite løgner, manipulering og - hvis vi ser det i en større skala - sensur. Markel representerer jo her pressen.

Er det løgn hvis du ikke forteller hele sannheten? Det kan kanskje avhenge av hva saken dreier seg om og hva det er du utelater?