En ganske god og underholdende bok om genetikk med en personlig vri fra forfatterens side, selvom jeg i bunn og grunn er uenig i endel, men den etiske siden er ganske grei på flere områder. Boken er lettlest og den gir oss et interessant innblikk i genetikkens verden, men kanskje med et mer etisk, kritisk, undrende og filosofisk innblikk på genene og det man kan bruke genteknologien til. Ellen Økland Blinkenberg intervjuer bl.a. personer som biolog Dag Hessen, forfatter Lars Saabye Christensen, Astri Arnesen (leder for den norske Huntington foreningen) og et utdrag om biolog Lone Frank (Den femte revolusjon). Og det de snakker om er: gener. De fleste av intervjuene avsluttes med spørsmålet "Tror du på Gud?" og er sikkert en oppvarming til bokens siste kapittel "De ufødte, og Gud - om små barn og store spørsmål". I det siste kapitlet prøver hun å forklare noe løst om hvorfor hun ikke tror på Gud og hvordan det kan ha en genetisk årsak. Dessverre har hun dårlig utforskede argumenter og unnskyldninger for å ikke tro og blander bl.a. menneskebud og bibelens bud når hun påpeker hva kirken og forskjellige troende mener. Ikke rart at forvirringen er komplett. Her har vi Bibelen som en stødig grunn og det virker som hun overser den for å finne svar. Tross dette kapitlet om Gud så skriver hun på en mer respektfull måte enn mange ateister gjør, hun er mer undrende og filosofisk til spørsmålet om Guds eksistens, selvom hun selv ikke tror.
Mye har også skjedd på området siden boken kom ut (2013), bl.a. på feltet kalt epigenetikk. Forfatteren gir inntrykk av hvis genene sier at du er disponibel for visse sykdommer så er det ganske lite man kan få gjort, selvom det av og til kan virke som hun motsier seg selv litt, men når det er sagt så viser jo moderne epigenetikk til mye miljømessige faktorer, som livsstil, som spiller inn og faktisk kan påvirke og forhindre forekomsten av arvelige sykdommer. Blinkenberg tar også fram dette med junk-DNA og påpeker det som gen-rester fra en evolusjonær fortid. Det virker som hun ikke er klar over at stadig mer og mer junk-DNA faktisk viser seg å ikke være rester, men faktisk fullt ut brukbar DNA. Selv her mener hun indirekte, sikkert bare overfladisk, at vi stammer via sjimpansen, og mot slutten av boken fra aper. Evolusjonister generelt vil mene at dette ikke stemmer, men at det er snakk om at vi har samme stamfar som apene. Denne fellen har jeg faktisk lagt merke til blandt flere som har skrevet populærvitenskapelige bøker som omhandler evolusjon.
Videre så virker det som om mutasjonene blir litt for forenklet og forklart som et av verktøyene fram til sluttresultatet: oss. Dessverre så er det evolusjonære verdensbildet såpass sterkt tilstede her at forfatteren ikke klarer å se at mutasjoner ikke kan skape noe entydig ny informasjon som kan være med å bidra at bakterier kan bli til mennesker over lengre tid. Her kunne jeg kommentert mye mer, men sparer meg for det i denne omgang. Men hun innrømmer at mutasjoner allikevel er skrivefeil i DNA-koden. Hvordan kan skrivefeil danne noe ny informasjon? Kan skrivefeil i en bok danne en ny bok, eller en mer avansert bok? Neppe.
Boken er allikevel underholdende skrevet, den er kritisk mot mye av det som skjer innenfor genetikken og gir også ordet til en som er mer positiv til området. Men en grei bok, selvom jeg hadde endel å pirke på i den. Forfatteren gir seg ikke ut for å være en "know-it-all" type, men kan holde en viss ydmykhet gjennom boken og de hun intervjuer.
Sist sett
