I denne boken om emosjoner skriver tidligere kommentator i Aftenposten, Kathrine Aspaas om den emosjonelle revolusjon som hun ønsker å videreføre og videreformidle til sine lesere og de hun holder foredrag for. Hun er journalist og økonom, kommer til syne i boken, og til og med overskygger selve følelsesaspektet boken reklamerer med å skulle ha.
Jeg synes temaet i boken er viktig, men jeg synes ikke Aspaas får fram teamet med tilstrekkelig klar og tydelig tale. Vi får noen viktige drypp her og der om kommunikasjon, hvordan vi kan takle følelser og skam, og hvordan samfunnet burde vært mer bygd opp til å kunne dra nytte av følelsene; det å bl.a. kunne være mer ærlig og tydelige rundt dette. Jeg synes formidlingen allikevel blir overfladisk og noe uklar, og litt mye fokus på Aspaas selv og hennes historier enn på forskning generelt rundt temaet og klare og tydelige tips og tiltak. Hun kunne malt litt mer på hva man kan gjøre selv, men isteden for virker det som om fokuset er litt vel mye på henne og litt lite på hvordan vanlige folk, som kanskje har hatt det mye verre enn henne, kan komme ut av de dype dalene og brønnene de har havnet oppi.
Boken virker i tillegg litt oppstykket, har ikke en tydelig rød tråd og kapitlene går litt for mye i hverandre og man sitter og lurer på om man har lest samme kapittel flere ganger. Boken var ikke noen revolusjon for meg, et godt forsøk, men jeg har lest mer givende bøker rundt emosjoner enn denne.
Sist sett
