Hana og den syv år yngre søsteren, Emi, er haenyeo, som alle kvinner i familien har vært før dem. De er kvinnelige havdykkere, selv om Emi ennå er litt ung for å bli med ut på det dypeste. Kvinnene lever selvstendig og fritt i et okkupert Korea. Jentene snakker flytende japansk i tillegg til morsmålet; det er pålagt og koreansk kan de kun snakke i skjul.
Da Emi ble født, lovet Hana moren å passe på lillesøsteren uansett hva som kom til å skje. I tillegg må hun passe seg for de japanske soldatene. Hun må aldri være alene med dem. Moren har fortalt om jentene som forsvinner. De få som kommer tilbake bringer skam over seg selv og familien. Voldtekt er et ord Hana plukker opp, og får moren til å forklare. Hana skjønner at hun må være på vakt.
Hana er 16 år i 1943, og mens hun og moren er ute og dykker, sitter Emi på stranden og passer fangsten. Da Hana kaster et blikk inn mot stranden, ser hun en japanske soldat nærme seg søsteren. Uten å tenke på egen sikkerhet, redder hun søsteren, men blir selv tatt til fange. Etter en lang og skremmende reise, havner hun i Mandsjuria på et militærbordell. Hun blir, som en av mange, "trøstekvinne" for soldatene.
Emi reiser for å besøke barna sine i Seoul. Året er 2011, og hun har blitt en gammel dame. Hun er den siste haenyeo i familien, men hun vet ikke hvor lenge hun klarer å fortsette. Kroppen protesterer stadig mer. Den grusomme hemmeligheten om søsterens offer, vet ikke barna noe om, men kanskje sannhetens time har kommet nå når landet er på vei til å heles.
Knallsterk historie om hendelser jeg visste lite om. Selv i nåtid snakkes det ikke om disse kvinnene, selv om gjentatte demonstrasjoner har prøvd å få myndighetene i tale.
Sist sett
