"Egenmäktigt förfarande" eller "Rettsstridig forføyning" som den heter på norsk - er en velskrevet roman. Språket er vakkert (hørte den på svensk).
Temaet her er forelskelsens selvbedrag, uoppnåelig kjærlighet, kjærlighetssorg, å elske feil person.
Jeg er begeistret for hvordan Lena Andersson framstiller hovedpersonen, Ester Nilsson. Hun er en sterk kvinne med fornuft og intelligens. Utfordringene dukker opp når Ester plutselig blir forelsket i en kunstner - en eldre mann som vil være fri for forpliktelser i et "forhold". Ester ønsker av hele sitt hjerte at det skal bli de to, men Hugo ønsker åpenbart ikke det samme. Ester er helt blind for realitetene i dette forholdet, hun lengter etter et nært kjærlighetsforhold, og hun tolker og leter hun etter tegn til håp i en mann som ikke har interesse for å starte et liv med henne. Sånn sett er det en nitrist historie, men jeg opplever ikke lesingen som trist. Lena Andersson klarer å få fram medfølelsen.
Ser at media ser paralleller i både Stoner og hos Hamsun. Spennende.
Sist sett
