Lars Myttings debutbok ga meg lyst til å vaske bilen og sjekke oljenivået, og det skjer aldri ellers. Herlig om sterke følelser, biler og prinsippfaste menn i Gudbrandsdalen.
Og lest 15 år etter utgivelsen opplevde jeg den som et frampek mot verden som skulle komme: By mot land, stordrift mot enkeltforhandlere.
Den svakeste delen av boka er når bensinstasjon-eier Erik drar fra dalen til Oslo for å være med på seminar, og hører på mye reklamesvada. Men en ting fra Eriks møte med ledelsen treffer som ei kule, når han blåser ut om språkets forflating og alt som skifter navn til noe meningsløst: "Hva blir det neste? At Kripos blir Indisia? At NSB blir NORAIL?"
13 år senere skiftet NSB navn. Ikke til NORAIL, men til Vy.
Sist sett
