Var usikker på om jeg ville like denne siste boka om Sejer, for de første hundre sidene var en kamp å komme seg gjennom ...
Interessant forfatterskap
Karin Fossum er et forfatterskap jeg har hatt et nært forhold til, helt fra videregående. Bortsett fra mye horror, leste jeg også da litt krim ved siden av. Jeg liker måten hun bygger opp en krimsak på og gjør det hele på en hverdagslig måte. For ondskapsfulle ting kan jo skje når man minst venter det. Det er det som jeg liker best med Fossums sine bøker. Alt er svært så hverdagslig.
Sejer står i stampe i sin siste opptreden. En jente som de fleste kjenner til på grunn av hennes skjønnhet, blir funnet død ved en tursti av noen barn. Mange mistenkte dukker opp underveis mens Sejer og hans gode makker Skarre prøver å finne den skyldige, noe som er alt annet enn enkelt. Utviklingen i saken går tregt, og de begynner å bli opprådd. Samtidig følger vi hverdagen til en mann som mistrives i sin egen kropp, for han føler seg for stor og tung. Han føler det er vanskelig å passe inn i sine omgivelser. Vil han finne en måte å akseptere seg selv på, og vil Sejer klare å nøste opp det grusomme drapet?
Ingenting varer
Dette er bok nummer femten og den aller siste om Konrad Sejer. Jeg har ikke lest alle bøkene i serien, men de fleste. De jeg ikke har lest, men som jeg skal lese fra nesten år og utover er; Se deg ikke tilbake!, Drapet på Harriet Krohn, Carmen Zita og døden, og Helvetesilden. Så har ikke så mange igjen. Sejer er en av mine favoritt etterforskere i den norske bokverdenen. Han er menneskelig og han ser andre på som mennesker uansett hva de har gjort. Han prøver å være rettferdig i enhver situasjon, og er streng når det trengs. Liker også båndet mellom ham og Skarre. Skarre som alltid kommer med kvikke kommentarer, som ofte gjør Sejer oppgitt. Bare synd at Skarre fikk en svært liten rolle denne gang i forhold til de andre bøkene.
Var sikker på at dette ikke ville bli en hit for min del denne gang, for de første seksti sidene var innmari trege og tok lang tid å komme seg gjennom, og frem til side hundre var det fremdeles noe seigt over det hele, men så forandret det seg veldig fort, og man ble omtrent avhengig av å lese videre. Det ble en rar overgang med tanke på tempo og interesse. I det jeg var i ferd med å miste interessen for boka, var det noe som gjorde at boka levde sitt eget liv.
Liker at boka er veldig mørk og dyster. Stemningen er nesten til å ta og føle på. Det er neste så man går gjennom sørpe og forventer det verste. Mordsaken i seg selv ble noe forutsgibar, men synes ikke det ødela resten av handlingen. Synes også at Sejer fikk en ærverdig slutt på hans rolle i krimverdenen. Så hverken han eller boka blir glemt med det første, og er lettet over at jeg presset meg gjennom de første hundre sidene. Noen ganger tar det tid før man går overens med en bok.
Fra min blogg: I Bokhylla
Sist sett
