«Jeg husker en periode sent i ungdomstiden da hjernen min beruset seg med tanker om eventyrlyst. Slik skal det bli når jeg blir voksen. Jeg skal reise dit, gjøre dette, oppdage det, elske henne, og deretter henne og henne og henne. Jeg skal leve slik folk i romaner lever og har levd. Jeg var ikke sikker på hvilke, bare at lidenskap og fare, ekstase og fortvilelse (men deretter ytterligere ekstase) ville være i sving. Uansett ... hvem var det som sa det om «litenheten i livet som kunsten overdriver»? Det kom en tid i slutten av tjueårene da jeg innrømmet at eventyrlysten hadde dabbet av for lenge siden. Jeg kom aldri til å gjøre alt det ungdomstiden hadde drømt om. I stedet klippet jeg gresset, var på ferie, levde.»

Det var på filmoteket.no jeg fant filmatiseringen av boken jeg nå har lest og sitert fra: Fornemmelsen for slutten av Julian Barnes. Julian Barnes vant Bookerprisen 2011 for romanen. Etter at jeg så filmen, måtte jeg lese romanen. Filmen er god. Men romanen er enda bedre. Det gikk fint å lese romanen etter å ha sett filmen selv om det er ulikheter mellom bok og film. En historie som fikk meg til å reflektere over eget liv og forholdet mellom minner og sannhet.

«Hvor ofte forteller vi vår egen livshistorie? Hvor ofte foretar vi tilpasninger, utbroderinger, gjør sleipe forkortelser? Og jo lenger livet varer, desto færre omkring oss kan utfordre framstillingen vår, minne oss om at livet vårt ikke er livet vårt, men bare historien vi har fortalt om livet vårt. Fortalt til andre, men — i all hovedsak — til oss selv.»

Forlagets beskrivelse av romanen: «Denne intense romanen følger Tony Webster, en middelaldrende mann, mens han innhentes av en fortid han aldri har tenkt spesielt mye på - helt til hans nærmeste barndomsvenner dukker opp for å hjemsøke ham: En fra hinsides graven, og en som et levende og dypt urovekkende nærvær. Tony trodde han hadde lagt alt dette bak seg mens han bygde sitt eget liv. Karrièren har gitt ham en trygg pensjon og et vennlig forhold til sin ekskone og datteren, som nå har sin egen familie. Men idet han står overfor en mystisk arv tvinges han til å revurdere synet på sin egen natur, og sin egen plass i verden.»

Fortelleren og hovedpersonen Tony Webster er pensjonist. Har et godt forhold til den voksne datteren Susie og Margaret som han skilte seg fra for 20 år siden. Han lever et fredelig liv. En av aktivitetene han er at han jobber som frivillig på biblioteket på det lokale biblioteket. Tony tenker ofte tilbake på den lynende intelligente ungdomsvennen Adrian Finn som tok livet av seg,

«Og det er vel et liv, hva? Noen seire og noen nederlag. For meg har det vært interessant, men jeg skal ikke klage eller bli overrasket dersom andre ikke finner det like interessant Kanskje Adrian på en måte visste hva han gjorde. Ikke at jeg på noen som helst måte ville gå glipp av mitt eget liv, forstår du.»

Så skjer det noe uventet som gjør at Adrian og det halvhjertede forholdet til ungdomskjæresten Victoria Ford dukker opp med full styrke. Som får han til å måtte reflekter over livet sitt og ting han gjorde i ungdommen:

«Utvikler personligheten seg over tid? I romaner gjør den naturligvis det, ellers ville det ikke blitt mye til historie. Men i livet? Av og til lurer jeg. Holdningene og meningene våre endrer seg, vi utvikler nye vaner og særtrekk, men det er noe annet, mer som pynt. Kanskje det er med personligheten som med intelligensen, bortsett fra at personligheten har sin topp noe senere: la oss si mellom tjue og tretti. Og etter det må vi bare slå oss til ro med det vi har. Vi er overlatt til oss selv. Det ville i så fall forklare mange liv, ikke sant? Og også — hvis det ikke er å bruke for store ord — vår tragedie.»

Tony får et brev fra en advokat vedlagt et brev fra Victorias mor, Sarah Ford, der hun skriver at etterlater han 500 pund og dagboken til Adrian. Men dagboken er fjernet av Victoria. Når han kontakter Victoria er hun avvisende. Hun forteller at hun har brent den. Victoria sender Tony kopi av et brev Tony sendte til Adrian etter at Adrian fortalte at han hadde innledet et forhold til Victoria. Det blir sterk kost fort Tony å lese brevet han sendte:

«Jeg synes whisky hjelper til å klarne tanken. Og døyve smerten. Den har også det fortrinnet at den gjør deg full, og — hvis den inntas i tilstrekkelige mengder — at den gjør deg veldig full. Jeg leste brevet om igjen flere ganger. Jeg kunne vanskelig benekte å ha stått bak både teksten og uskjønnheten. Det eneste jeg kunne påberope meg, var at jeg hadde forfattet det da, men var langt fra dets forfatter nå. Jeg kjente ikke igjen den delen av meg som sto bak brevet. Men dette var kanskje bare ytterlige selvbedrag.»

Jeg kan anbefale boken og filmen.

Omtale kopiert fra bokbloggen her

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Annonsér hos bokelskere.no


Sist sett

SaraMarit HøvdeEmilie GeistMarit AamdalRisRosOgKlagingHilde VrangsagenIngunn SHeidi LLinn HaugLene AndresenVannflaskeingar hKay NilsenmarithcBjørn SturødQi AiAud Merete RambølgretemorAgnete M. HafskjoldTerje N AbuslandIngeborg GRufsetufsaalpakkaLars MæhlumLibraritas vVigdis VoldElisabeth OppegaardBjørg L.Reidun SvensliEllen E. MartolBertyIdaTrine S. AustbøMaria Festli EriksenBjarte FoshaugTrine Lise NormannMorten JensenSissel ElisabethJanne BrovoldTone