Bokelskere.no

Jeg har også kommet meg gjennom ”Økonomi” og ble vekselsvis begeistret og irritert. På en måte føles det helt riktig å gå gjennom livet uten å skaffe seg for mye eiendeler, men samtidig helt feil å sitte igjen med en stol, et bord, en seng, en gaffel osv. Jeg elsker mine kjøkkenmaskiner og synes det er fantastisk å leve i en tid hvor vi kan få mat og smaker fra alle verdenshjørner. Det ville vært trist å gå over til poteter og rug, samtidig som jeg er for en mer rettferdig fordeling av godene i verden. Dessuten er vel smakssansen som gave å regne, hvorfor ikke bruke den? Likeledes er vel det å samle familie og venner i lune og hyggelige omgivelser rundt et stort bord, med god mat og drikke blant livet gleder?

Jeg reagerer også på denne forherligelsen av å slippe å jobbe. Å ha et meningsfylt arbeid er for mange det viktigste i livet. For andre er det å ha noe fast i tilværelsen som arbeid, det som holder dem i gang. Det er vanskelig å forestille seg mitt nabolag forvandlet til enkle trehytter med folk som går i de samme klærne året rundt og suller rundt i skogen med store tanker. Ikke hadde det vel vært så mye skog heller, hvis alle skulle fyre med selvhugget ved.

Konklusjonen på dette kapitelet var vel at man ikke trenger å hjelpe andre, så lenge man er ubemidlet. Jeg synes at dette er en svært lettvint måte å frita seg selv for medmenneskelighet. Er det ikke nettopp det at vi hjelper hverandre som gjør oss menneskelige?

Så langt har boken gitt et romantisk bilde av å føre et enkelt liv, men jeg tviler på at det ville føles slik i praksis. Thoreau og jeg er ganske uenige foreløpig. Jeg håper vi bli mer enige etter hvert som turene i skogen begynner.

Jeg er også ferdig med dette kapitlet, og jeg skjønner hva du mener, men han skriver også følgende:

"Jeg ønsker under ingen omstendigheter at noen skal anta min levemåte, (...), vil jeg helst at det skal finnes så mange ulike mennesker som mulig her i verden. Men jeg vil at hver enkelt omhyggelig velger sin vei og følger den, (...). De unge kan bygge eller plante eller seile, la dem bare ikke bli hindret i å gjøre det de sier de har lyst til å gjøre."

Jeg tror han ønsker at vi skal løsrive oss litt, og ikke føle oss fanget i en tilværelse vi ikke er fornøyde med.

Jeg trekker noen paralleller til Yuval Noah Harari som i "Sapiens" skriver at mennesket gikk i en felle da jordbruksrevolusjonen startet for 10000 år siden. Vi ble etter hvert fanget i et samfunnssystem som det nå nærmest er umulig å komme seg ut av.

Samtidig skriver han i lite positive ordelag om håndverkere (særlig irer) og jernbanearbeidere og mener at å velge bondeyrket er det samme som å pålegge seg selv fengselsstraff. Så selv om han mener at alle skal finne sin veg, mener han vel at den han fant er den beste?

hehe:) Ja, det er jo en høyst subjektiv bok, så det er klart mr. Thoreau fant den beste veien, ifølge seg selv i alle fall. Jeg har bare lest 100 sider, så det er litt tidlig å oppsummere.

Men jeg må si jeg får en liten følelse av at han har en litt ovenfra og ned-holdning, ja. Det er nesten så jeg tror han glemmer at det er noen som har laget den øksa som han låner hos naboen (Gud forby at han måtte kjøpe en selv, men så leverer han den jo tilbake mye skarpere enn den var da han lånte den), og at det er noen som må stå i den butikken som han er og handler i av og til, osv.

I alle fall en interessant bok så langt, synes jeg.

Den følelsen sitter jeg også med - opplever en tydelig ovenfra og ned holdning i boken. Føler at han er litt arrogant.

Jeg har lyttet interessert til hans tanker om å leve enkelt og tenkte på dagens holdninger til forbrukersamfunnet, og synes at det var artig at dette var noe de beskjeftiget tanken med også den gang på 1800-tallet. Tenkte at den var nyere tanker, men selvsagt er det ikke det, folk ødslet vel også den gang da der var større forskjell på fattig og rik.

Men han var også en ganske så modig mann. Han utfordret samfunnet, ville ikke bruke spanskrør på barn, ville ikke betale skatt fordi skattepengene gikk til militærutgifter osv.
I forordet står det at Thoreau jobbet med å oppheve slaveriet. Hatten av for denne mannen.

Subjektiv bok, ja.
Kom til å tenke på den såkalte virkelighetslitteraturen som utgis nå.
Karl Ove Knausgård, Vigdis Hjorth, m.m.f.,

Walden er nok en god del mer didaktisk (blærende, moraliserende) enn det som jeg kjenner til av det som utgis nå.

Ofte er de nålevende virkelighetsforfatterne nøye med å påpeke at utgivelsen er en 'roman', (og ikke en selvbiografi).

Ja, enig.

Jeg ser du nevner litt lengre opp at du får lyst til å lese Iliaden og Odysseen på nytt. Jeg må bare få skyte inn en liten anbefaling: En odyssé - en far, en sønn og et epos. Meget god og lærerik bok!

Takk for anbefaling.
Leste Bokklubbens omtale av boka. Ble så inspirert at jeg bestilte den.
Så spørs det om jeg får tid til å lese den.