Iris er på vei ut til bilen, hun er sent ute til niesens dåp og da hun kommer ut er det ene dekket på bilen flatt. I det samme kommer Pål joggende forbi og tilbyr seg å skifte dekk for henne. Siden blir det de to og Iris føler seg elsket og forgudet, Pål er virkelig ut til å gjøre alt for henne. Selv når hun blir syk er han der for henne, når hun forteller om farens schizofreni er han like støttende, følger henne til legen og ber om en psykiatrisk utredning for henne. Han er rett og slett for god til å være sann!
Vi følger Iris i tredjeperson i fortid, samtidig som vi i annethvert kapittel følger Pål i førsteperson i nåtid og vi skjønner at noe alvorlig har skjedd. Pål er innlagt på sykehuset og har amputert et bein, men hva som har skjedd får vi ikke vite før mot slutten av boka.
Herregud! Ninni Schulman leverer igjen altså! Jeg klarte nesten ikke å legge fra meg boka og i begynnelsen var alt bare solskinn, men så aner man at det ligger noe under her og en vemmelig følelse sprer seg mer og mer i kroppen mens man leser. Hvem er det egentlig som er skurken her? Klar sekser fra meg!
Sist sett
