Dette er den første boka av Maja Lunde jeg leser, og ordet "oppskrytt" er ett av de første som faller meg inn.
Handlingen utspiller seg i tre forskjellige tidsepoker: 1800-tallet, 1980-tallet og i 2064, og fellesnevneren er altså villhestene, thakiene. Hester som ble fanget fra steppene i Mongolia av den første hovedpersonen Mikhail (1800-tallet) og plassert i dyrehager, og deretter avlet på og re-introdusert til villmarka av den neste hovedpersonen Karin (80-tallet). Hvordan to hester til slutt havner på en gård i Norge i 2064 får vi ikke vite, men den siste hovedpersonen Eva gir på side 519 æren for artens overlevelse til de tidligere nevnte to hovedpersonene. De har altså reddet villhestene fra... seg selv, som ikke gir spesielt mye mening, men sånn er tydeligvis historien. Forfatteren beskriver mongolene og deres stolte hester i brede ordelag, og skryter av deres naturgitte rideegenskaper som de besitter fra barnsben av. Hun har tydeligvis aldri vært i Mongolia selv, for hadde hun dratt dit hadde hun mer sannsynlig fått se en gjeng forfyllede menn piske rundt på små lodne ponnier med ståltråd i kjeften og trykksår på ryggen.
Men nok om det, boka handler først og fremst om mennesker. Her er det kvinnene som er heltene, og mennene er redusert til patetiske barbarer som enten stjeler og voldtar, eller som fanger ville dyr på bestialsk vis for å stille dem ut for penger. Samtlige karakterer har et trøblete forhold til enten sin mor, sitt barn eller begge deler, noe som blir langdrygt å lese side opp og side ned om (De fleste av oss har en mor, vi skjønner greia!).
Det post-apokalyptiske Norge som fungerer som kulisser for 2064-historien er i og for seg et interessant tankeeksperiment, der menneskenes fremferd har ødelagt planeten og gjort den ufruktbar. Fremtids-hovedpersonen Eva strever og strever for å få endene til å møtes på en falleferdig gård som ikke kan reddes, og som hun til slutt må forlate. I dette er hun både bokas største heltinne og største hykler, iom at hun er i ammetåke på 14. året og fast bestemt på å få så mange babyer som mulig født inn i elendigheten.
