Jeg likte godt den historiske delen av denne boka. Det er tydelig at forfatteren har satt seg grundig inn i stoffet, og beskriver det levende. Men krimdelen imponerte meg ikke. Selve drapet virker mest som en unnskyldning for å få Sime ut på Entry Island, og de fleste virker heller likegyldige til oppklaringen. Hovedpersonen Sime lider av mangeårig søvnmangel, og gjør tildels så slett jobb at det er utrolig at han ikke er permittert. Jeg sitter flere ganger og lurer på hva en ekte drapsetterforsker ville sagt om valgene som gjøres av politiet.
Så har du den åpenbare bruken av "Chekhov's gun". Et stykke ut i historien går Sime en litt formålsløs spasertur opp på en klippekant. Gjett om han havner der igjen sammen med morderen en mørk og stormfull kveld (bokstavelig talt)?
Sist men ikke minst har du beskrivelsene av de kvinnelige karakterene i boka, som nesten utelukkende fokuserer på utseende og i ett tilfelle er skikkelig rasistisk. Det er ikke nødvendigvis Peter Mays feil at Sime tenker slik om kvinner, men det plager meg likefullt.
Noen smakebiter:
"Med sitt korte, brune hår med lyse striper og slanke, atletiske figur, var det noe nesten guttaktig ved henne. Men det fantes ikke noe maskulint i de glassgrønne øynene eller de myke, røde leppene som strakte seg over de hvite tennene i det vinnende smilet." (kollega og ekskone)
"Alt ved henne distraherte ham. Måten håret falt mot skuldrene, stille akkurat nå, men likevel levende fordi det var naturlig fall i det. Så mørkt at det var nesten svart. De merkverdig ubevegelige øynene som ga ham følelsen av at de så tvers gjennom ham..." (første avhør med en mistenkt)
"Hun var ikke stygg, men heller ikke tiltrekkende." (samtale med nabokvinne)
"Hun var nærmere førti enn hun antakelig likte å innrømme, og var fremdeles en svært vakker kvinne. Hun hadde på seg en kortermet, avklippet topp som viste fram en brun, flat mage over stramme jeans som fremhevet de smale hoftene hennes." (samtale med en mistenkts kone)
Og ikke minst -Sime hos psykologen:
"Catherine var vel i begynnelsen av førtiårene, antok han. Hun hadde på seg en hvit bluse, åpen i halsen, og svarte bukser, en tiltrekkende kvinne, slank med kort, svart hår og vakre, skrå øyne, en arv fra sin slekts opprinnelige røtter et sted i Asia. Canada var en smeltedigel av ulike etnisiteter, og selv om han anså seg selv for å ha fransk som førstespråk, virket det likevel underlig at denne kvinnen snakket fransk med ham." Etterpå nevnes det helt kort at hun har doktorgrad...
Til tross for Simes store søvnproblemer, voldsomme oppførsel og indre kvaler kan du jo gjette om han "reddes" av en vakker, mystisk kvinne til slutt? Sukk...
Om du vil ha en krim som helt uhemmet spiller på denne klisjeen synes jeg du heller skal lese Clinch av Martin Holmén, som faktisk gjør dette på en stilig og gjennomført måte.
Boka var fort og greit lest, men da jeg tenkte på den etterpå ble jeg såpass irritert over det jeg har nevnt over at jeg definitivt ikke vil kalle den mesterlig slik det står på omslaget.
Til slutt forekom det et par oversettervalg som jeg også reagerte på, men nå finner jeg bare igjen det ene: hvorfor bruke anglisismen artritisk når man har det helt greie norske ordet giktisk?
