Seks bokelskere har sitert fra verket, ingen har skrevet noen omtale. Det er lett å forstå. Boka er full av gullkorn, observasjoner, refleksjoner og spennende tankesprang. Men den har ingen story, ingen egentlig fortelling. Det er forfatterens uttalte ambisjon å ikke ha det. Livet har som regel ikke det, synes han å tenke. Jeg gleder meg stort over språket. Men kan ikke unngå å kjede meg over mangelen på episk innhold. Så etter hvert leser jeg nærmet på trass, gleder meg ikke lenger over de mange innfallene. Jeg må nok innrømme at jeg elsker episk drive mer enn finurlig språk og fortellerteknikk.
Viser 1 svar.
Selv om den er på over 400 sider, får jeg lyst til å lese boken. Fra Aftenposten i dag om boken: «Praktfull: «Denne mektige boken springer ut fra en forfatters stillfarne liv i en forstad utenfor Paris, men forgrener seg etterhvert til forskjellige steder rundt om i verden, der vi møter forfatterens venner. For alle som er opptatt av å finne ut hvordan et skriverliv arter seg, er den praktfull og rikholdig. Et verk det er vanskelig å tenke seg Karl Ove Knausgårds eller Tomas Espedals forfatterskap uten." Kan leses her på på Nasjonalbiblioteket
Sist sett
