«Å, desse hemmelegheitene. Ho kjenner så altfor mange av dei, sine eigne og andre sine. Dei festar seg til ho slik borrane i skogen gjerne festar seg i pelsen til Ludvig om hausten, gir ho masse bry med å prøve å lirke dei ut utan at dei går i oppløysing. Som oftast får ho det ikkje til, borrane løyser seg opp i tusen delar som set seg i kleda og i sofaen og ligg utover golvet. Dess meir ho strevar med å ikkje knuse ei, dess lettare går dei i knas og spreier seg overalt, og slik er det i grunnen også med hemmelegheitene.» Og det er det mye av i denne romanen. Hemmeligheter , og hva de gjør med menneskene i disse tre generasjonene. Svein som forsvinner i Santiago og hvordan de rundt han blir påvirket av dette. Romanen er som en Hardangersøm, du må finlese og passe på at du er i riktig tidsperiode, det går på kryss og tvers. Et kapittel er fra 1943, der foreldrene til Svein møtes, et kapittel er 1972, så er vi plutselig i 2002. Jeg ble veldig fanget av skjebnene og mystikken rundt alle disse personene, og hvordan alt hang sammen. Mye fortielse, stille fortvilelse, sorg. Men også varme, håp- en vei videre. «Mellom oss» er den første romanen til Lillegraven, og kom ut i 2011. Vakkert og medrivende skrevet, anbefales på det sterkeste. Og litt spesielt å lese den ferdig på morsdagen.
Sist sett
