Bokelskere.no

Førjulstiden, jula og de første dagene over nyttår ble tilbrakt sammen med Hillevågsgjengen. Dette er den siste boka i en trilogi om denne gjengen som lever på siden av det vellykkede livet i oljebyen Stavanger. Noen år før trilogien ble skrevet utga Renberg dessuten kortromanen «Videogutten», hvor vi finner igjen noen av hovedpersonene i de tre bøkene som ble utgitt i tidsrommet 2013-2017.

Det er vanskelig å beskrive denne boka. Ved hjelp av spenning, groteske episoder, forviklinger og en avvæpnende humor blir jeg dratt inn i historien som rett og slett er veldig underholdende. Samtidig får Renberg vist oss noe om hvordan oppvekstforholdene former oss som mennesker. Det er en ømhet i måten han beskriver flere av personene, på tross av at de gjør forferdelige ting og kan ha et språk som gir deg bakoversveis. Det siste gjelder spesielt Rudi. Både Jan Inge, søsteren Cecilie og hennes kjæreste Rudi bærer sterkt preg av at de mangler både økonomisk, kulturell og sosial kapital. Når de skal omgås folk utenfor gjengen, vet de ikke hvordan de skal oppføre seg eller hva de skal snakke om. Dette gir opphav til mange herlig komiske episoder, og ganske rørende når Cecilie/Chessi en stund får bo i en normal leilighet og jobbe i en frisørsalong. Det virker som Renberg koser seg sammen med dette persongalleriet og lar fantasien få fritt utløp!

Renberg benytter mange triks for å holde på leserens interesse. Det er relativt korte kapitler - ofte med cliffhangere på slutten. Det er flere parallelle handlingsløp knyttet til de ulike hovedpersonene, og det kan derfor gå flere kapitler før du får fortsettelsen for hver enkelt. Det er mye humor - jeg satt flere ganger og lo høyt. Selvinnsikten hos denne gjengen er ikke alltid på høyden. De har jo sine prinsipper, som at de ikke liker vold, de er for familieverdier, mener alle burde stemme Kristelig folkeparti og de driver ikke med narkotika. Men for å tjene til livets opphold tar de på seg bl.a. torpedo-oppdrag, de stjeler og før hvert oppdrag liker de å ta seg en stripe for å kvikke seg opp.

I denne tredje boka rykker gjengen litt opp i divisjonene på flere områder. Det blir mer penger, mer vold og mer narkotika. I starten av boka står det da også dette:
ADVARSEL:

EKSPLISITT SPRÅKBRUK
USØMMELIG INNHOLD
FORNEDRING AV MANNSKROPPEN
OBJEKTIVISERING AV KVINNEKROPPEN
ET VITNESBYRD FRA VÅR BAROKKE ENDETID
GRUFULLE OG SKJØNNE HISTORIER OM
DET VOLDELIGE ...
DET GRIPENDE ...
DET LATTERLIGE ...

MENNESKELIVET
FØR OLJEKRISEN

Handlingen blir mer og mer vanvittig og horror-aktig. En av scenene på slutten er faktisk også identisk med handlingen i en av horrorfilmene til Jan Inge i «Videogutten». Jeg synes det blir umulig å prøve å beskrive handlingen i denne boka. Her tar man det helt ut og passerer terskelen for hva som er sannsynlig. På merkelig vises fungerer det likevel. Dette er stor underholdning samtidig som Renberg får sagt en god del om hvordan parallellsamfunn kan eksistere side om side med det normale. Selv om han tegner et karikert bilde av de tre hovedpersonene, får vi i denne boka vite litt mer enn i de to andre bøkene hvorfor de har blitt slik de er. Jan Inges stemme kommer tydeligere fram gjennom at vi får innblikk i hans tanker og skriverier. Som for eksempel i ett kapittel hvor han skal skrive om horrorfilmer, men ender med å skrive om sin barndom. Da han oppdager det, skriver han:

Mye, synes jeg selv, fikk jeg sagt om det å være barn i en slamrende
og grusom verden.
(s. 182)

Det blir både sårt og komisk når Jan Inge sitter og filosoferer på sitt høytidelige vis og lurer på om han skal trekke tilbake en ordre om et grusomt oppdrag han har gitt den skruppelløse Bjørn Stanley:

Hva er det som skjer her? funderte Hillevågsgjengens leder, hvilken
tid i verdenshistorien er dette? Paradiset? Er dette målet vi
mennesker har strebet mot siden den gang Herren sådde oss ut over
jorden og kalte oss menneskebarn, oppdratt til å dyrke og ære jorden?
Hva skjer med disse menneskene jeg har foran meg? De har fått mer og
mer penger mellom hendene og de elsker å bruke dem, mens vi, de
kriminelle sakker akterut.
Ja, du Dostojevskij, hva har du å si til det?
(s. 242)

Ikke så greit å være småkjeltring når alle omkring har så mye penger at de ikke vil kjøpe tyvgods lenger - da må man gå for større og farligere oppdrag!
Det er også Jan Inge som i et fortvilet øyeblikk sier til sin søster:

Verden er ikke et sted for skada gods som oss, hvisket Jan Inge. Vi
har ikke noen plass her på jorden, Chessi. Vi fungerer ikke.
(s. 376)

Det siste kapittelet i boka er veldig kort - kanskje en avslutning på en trilogi, eller er det en liten cliffhanger som åpner for en fjerde bok?

Takk for en glimrende omtale! Skildringen av samfunnets stebarn vakte både latter, tårer og bekymring hos meg. Tore Renberg har gitt meg mange gode leseopplevelser, men denne trilogien må være noe av det ypperste han har prestert.

Det er imponerende hvordan han her leker med ulike sjangere. På en fantasifull måte bruker han også språk og musikk som identitetsmarkører og fletter samfunnskritikken inn i en aldeles ellevill historie som jeg neppe ville ha fått lyst til å lese hvis jeg bare hadde fått et handlingsreferat. Det er også litt morsomt hvordan han ved utgivelsen av første bok, Vi ses i morgen, promoterte denne med en singel og en musikkvideo . Enig med deg i at han har gitt mange gode leseopplevelser, og denne er blant de bedre :-)