Due og drone. Kjartan Fløgstad.
Dette er mi første bok av denne forfatteren. Boka, og forfatteren i sær, har fått masse skryt, både her og der.
Jeg valgte boka av overnevnte grunner, i tillegg til at jeg synes vi er i ei spennede tid, da vi endelig kan ta opp gråtoner om 2. verdenskrig og etterkrigstida. Var alt så svart/kvitt som mange vil ha det til?
Vel, vi følger for så vidt ikke så veldig mange karakterer i boka, men den er allikevel full av navn, og det tok litt tid for meg å skjønne at det var bare noen ytterst få av dem jeg måtte bli skikkelig godt kjent med. Noe jeg for så vidt ble, men jeg ble på ingen måte imponert over hvordan forfatteren fortalte deres historie, og rullet ut deres karakterer. Her er det svært få dialoger, og i ei bok på over 500 sider blir det lett for mye fortellerstemme når historia ikke brytes mer opp - synes jeg. Forfatteren legger inn noen dikt, her og der, han gjør det, men det gjorde ikke meg mer knyttet til verken historia eller karakterene.
Jeg hadde ventet meg så utrolig mye mer av denne, at skuffelsen er rimelig stor.
Viser 1 svar.
Etter å ha lest boka var også jeg overraska når jeg søkte på nettet og fant mange svært gode anmeldelser av denne boka. Fløgstad er en av mine favorittforfattere. Skikkelig dårlig var heller ikke denne boka, men jeg synes at dette var en av hans svakeste. Men jeg vil anbefale å ikke gi opp Fløgstad. Svært mange av hans tidligere bøker er veldig gode!
Sist sett
