Jeg har også jobbet i bolig hvor det bodde psykisk utviklingshemmede og vært støttekontakt. Det gjør det enklere å lese denne boken, lettere å forstå hvordan det var. Tror jeg. Men jeg skal ikke fremholde det som en fasit. Selv om det er mange år siden nå, kommer jeg på små hendelser og øyeblikk etterhvert som jeg leser boken og det er kanskje det den fremkaller i min egen hukommelse som gjør boken vakrest for meg. Men ikke bare. For dette er en vakker bok, en sår og øm og kjærlighetsfull bok. Tenk at det faktisk fantes slike mennesker, slike selvoppofrende og kjærlighetsfylte mennesker som ga verdi til det som i manges øyne ble sett på som noe uten verdi. Det er glimt av det i boken. Mennesker som stimler sammen for å glo og gutter som mobber og ler på bussen. Men stort sett er ikke menneskene i denne boken slik. Vi blir kjent med dem, glad i dem, og vil gjerne høre hele deres historie.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger
Sist sett
