Bokelskere.no

Jeg slutter meg helt og fullt til alt du skriver om formuleringsevne og innsikt i menneskesinnet og i naturens liv og sykluser. Jeg vil gjerne føye til enda en kvalitet, som kommer fram både i denne og de andre romanene jeg har lest av Sara Lidman, nemlig et "brennende hjerte, som aldri ga tapt for tvil", for å vri litt på Rudolf Nilsen. Og gjennom hele livet sto hun på barrikadene i kamp for det hun brant for.

Jeg har lest en god del av skjønnlitteraturen hennes, men burde kanskje ta for meg noe av alt det andre hun skrev?

Absolutt. Og for å underbygge din tilføyelse siterer jeg fra hennes bok Gruve:

«Høsten -67 arrangerte FNL-gruppene møter over hele landet, og jeg hadde fått meg tildelt noen steder i øvre Norrland. Svappavaara! Det lød nesten som Vladivostok.
(…)
Det var i slutten av oktober og masser av mørk, tung snø, og Folkets Hus i Svappavaara var som når man hadde sprengfyrt i ovnen i Missenträsks bedehus. Opprinnelig hadde jeg villet unngå manuskript og tale fritt ut av hjertet med disse gruvearbeiderfamiliene om deres kamerater i Vietnam. Men jeg bøyde meg for alle fordømmelsene av «følelses-tenkingen i Vietnam-spørsmålet» og holdt meg beinhardt til historikken». (s. 7-8)

Gruve ble utgitt i 1968, like før de store streikene brøt ut i Kiruna, Svappavaara og Malmberget (1969-70). Omkring 4800 arbeidere deltok i det som ble ansett som en ulovlig streik mot selskapet LKAB. Lidmans bok vakte et voldsomt rabalder siden hun talte gruvearbeiderenes sak.

Jeg ser du har mange av hennes bøker. «Vredens barn» er en tittel som umiddelbart appellerer til meg. Har du, eller andre, noen spesielle anbefalinger?

Hun vakte nok en del oppstyr med virksomheten sin, ja - både fra privatliv, talerstol og skriving.

Vredens barn er bok nummer 2 i det som kalles "Jernbaneeposet", som etter hvert kom til å omfatte sju romaner. Det handler igjen om Västerbotten-miljøet, men starter før forrige århundreskifte. Krøniken består av Din tjener hører (1978), Vredens barn (1980 - Nordisk Råds litteraturpris), Nabots sten (1982), Den vidunderlige mannen (1983), Jernkronen (1987), Livsens rot (1997) og Uskyldens øyeblikk (2001).

Vredens barn kan trygt anbefales, men jeg tror du vil ha mer glede av den hvis du først har lest Din tjener hører.

Nå har jeg lagt inn alle disse i ønskelisten - i riktig rekkefølge. Hjertelig takk for anbefalinger og råd.

Ja visst ble det rabalder! En kvinne som sto opp for det hun trodde på og fant riktig, og ikke lot seg dupere hverken av øvrighet eller konvensjoner.

ja, denne rabalder- iveren og ståpåeligheten - for det som
aktivisten 'tror på og finner riktig'. ..
Er det ikke helst hos imamer og selvbestemte sharia-dommere
vi idag finner disse som står opp for det de tror på og "finner"
riktig, så de ikke lar seg dupere av øvrighet eller konvensjoner?

Andre erkjennelsesretninger enn den lar seg langt lettere dupere,
hva kan det skyldes?

Ved siden av det rabaldriske pågangsmotet, kan det være noen
andre mentale egenskaper som den opplysende prosess
må respektere, integrere og rekruttere ?

'Skal' man bare brøyte ned og kjøre over personer man vil anta
har for liten evne uansett til å la seg opplyse på kultriktig måte?

..eller også krumsable dem ned og ekspedere med Kalashnikov,
evt. Molotov og krigsvold av hva nivå fredsForhandlerne måtte
kunne handelsføre?

Har multeland-diplomatiet noe gjennomtenkt og velprøvd til oss,
ut over at vi skal slutte å la oss dupere?

Noe å f.eks hente hos tenkepraktiker Karel Čapek ...

"Fred är det, när ingen jagar oss vargar."

"Historien? Den sier meg ingenting." ( døgnfluen )

..her kom akkurat et illustrerende ord for dagen :

Sara Lidman var sikkert ikke redd for rabalder og var muligens påståelig. Men i følge Haagen Ringnes sitt etterord i mi Bokklubbenutgave har hun også skrevet:

"Dikterens oppgave er å vise oss Mennesket, denne engel innestengt i et fe. Vi trenger den diktningen som hedrer mennesket ved å ta dets skjebne alvorlig, som hjelper oss til å kjenne oss selv igjen, å se sammenheng i vår splittede tilværelse. Ikke de endelige svarene, men undringen, hjertets uro...."

Så multelanddiplomatiet var nok mangfoldig.

Et tøvete innlegg som ikke gir mening.

en mesterlig formuleringsevne.
Hun skriver godt og presist, humoristisk og respektfullt.

Hun har en dyp innsikt i det hun skriver om -
... . Og hun har en utpreget evne til å se
at ingenting er «rett frem», alt har flere sider.

det er ikke til å unngå å bli grepet av kjærlighet til disse menneskene
(sitat)

"Der er folk, som elske tøv" sa Henrik Wergeland og jeg er nok en av dem. Jeg synes det er godt med innlegg som ikke er helt A4. Dette har etterhvert blitt et ganske kjedelig nettsted og jeg heier på alle som tør å være litt originale.