Boka jeg las før denne var ei bok med skikkelig fart i, så etter noen sider i denne måtte jeg ta pause, skru om hodet og starte på begynnelsen igjen.
Helle går for å være en av, ei av, Nordens fremste aktive forfattere, så når jeg ikke skjønte bæra og følte meg som et blomkålhode, skjønte jeg at jeg måtte ta det med ro og lese skjerpet med alle sansene mine på - og da skjedde det noe.
Det er vel sånn at hvis en debutant avviker bøyningsformer, får de manus i retur; men hvis en prisbelønt gjør det samme, er det et flott virkemiddel...
Det som merkelig var, eller er, er at denne boka går i presens. Når fortelleren forteller om hendelser som vi skjønner har skjedd tidligere enn den kalenderruta historien går i, fortelles også det i presens/nåtid. Litt forvirrende til man sakte forstår hvorfor.
Dette er ei lavmelt bok om mor og datter, hvor mor har fått en dødelig diagnose - som er vanskelig å snakke om. Det er altså elefanten i rommet som tar mest plass her - gjerne sammen med våre egne opplevelser. En småelefant jeg hang meg fast i, var Regitze, en pasient mora delte rom med noen dager. Husker en film fra 1989. Dans med Regitze. (Bra film; se den)
Forfatteren kaller konsekvent mora for mor, og den andre hovedpersonen for hun; bipersonenne blir presentert med sine navn. Et fint virkemiddel for å binde de to som vil holde på den tiden de har sammen sammen.
Det skjer ikke så veldig mye spektakulære ting i boka. Less is more, heter det vel. Her er noen scener som blir sterke, fordi de andre er såkalt normale. Boka går i det normale, eller i hvert fall forsøker de å leve som normalt.
Dette er ei bok for de som liker å føle på språket og dens virkemidler, så jeg ser nok for meg at mange kanskje vil oppleve den som kjedelig om de ikke forsøker å gå inn i den samme bobla som forfatteren formidler.
Blir den filmatisert, blir lydsporet garantert Bright eyes med Art Garfunkel.
Sist sett
