Hoem er god til å dikte. Han tek utgangspunkt i fakta han har samla om slekta si, og tryllar fram levande menneske slik han forestiller seg at dei hadde det, både i Molde og omgjevandane der og på prærien i Nord-Amerika, for over 100 år sidan. Dette er bok nr. to i denne halvdokumentariske slektskrøniken, som starta med Slåttekar i himmelen.
Brorparten av boka handlar om Eilert, den tredje sonen til slåttekaren Knut Nesje. Ein fyl han på overfarta frå Norge til Amerika, som dreng på garden til tanta Gjertine, og i tru og tvil om kvar og med kven han skal etablere seg. Eilert er nemleg uviljug til å binde seg til noko eller nokon, han vil ha fridom til å gjere som han vil, sjå seg godt omkring, og til å leite etter lukka uansett kor lang tid det måtte ta. Heime i Norge gjeng tida også for slåttekaren Nesje. Det er tungt å drive gard for eit aldrande og etter kvart i praksis nesten barnlaust ektepar. Inntektene minker, og Nesje må innrette seg deretter.
Det er mange scener frå boka som heng att etter at den er ferdiglest. For eksempel Gjertine som vil skyte med gevær og gå på jakt, eller den gamle Nesje som grev seg ny brønn ein tørkesommar. Tidsbiletet er også veldig bra, anten det gjeld livet til nybyggarane på prærien eller miljøet i Molde og omegn rundt år 1900. Dei detaljerte skildringane tyder på at Hoem har satt seg godt inn i levemåten på denne tida. Når språkføringa i tillegg er framifrå, fyk sidene i veg nærmast av seg sjølv. Ein må berre applaudere forfattaren, og glede seg til dei to siste binda i denne serien. Begge er i hus.
Sist sett
