Bokelskere.no

I starten kjentes det ut som en nokså vanlig form for "dagbok", men jeg ble etter hvert oppmerksom på den triste familiesituasjonen hennes, personen Natascha og hvilke verdier hun selv sto for. Det virker som om hun, lik meg, ikke fikk nok kjærlighet i oppveksten. Selv om hun ikke hadde mye til rustning og var nokså fortvilet av seg like før hun ble kidnappet var moren en sentral person for Natascha. Det er lett å fatte, for en får vite at morens vilje til å ta seg frem i livet og hennes evne til å legge lokk på følelser hjalp Natascha på flere måter i årene som kom. Mens jeg leste boka klarte jeg bare å se hva Natascha gjennomgikk fra utsiden. Jeg fikk på ingen som helst måte kontakt med henne på det følelsesmessige plan... Det tror jeg kommer av at jeg selv aldri har blitt utsatt for slike grusomheter.

På en bisarr måte er jeg noe sjalu siden hun har erfaringer jeg enda ikke har opplevd. Dessuten misunner jeg henne det sterke overlevelsesinstinktet. Jeg vet med sikkerhet at jeg hadde aldri overlevd noe slikt. Jeg hadde mest sannsynlig tatt livet av meg etter få dager. Det fordi, når jeg tenker etter, er jeg en person med lavt selvbilde og lite iboende viljestyrke. I en slik situasjon hadde jeg nok ønsket døden velkommen, og det raskt! Bare det å lese om det konstante lydnivået rundt henne og at hun så og si alltid befant seg i stummende mørke gjorde meg bevisst på at jeg ikke hadde levd stort lenge ved samme type behandling. Styrken hennes kan ikke måles med ord. Motet hennes taler for seg selv.

Hun mistet ikke grepet om fornuften. Akkurat det hadde jeg gjort på flekken, vil jeg tro.Jeg hadde nok blitt gal som bare det. Siden jeg fra før av er nevrotisk av meg kan jeg se for meg at i en slik situasjon ville nok vrangforestillinger tatt over for virkeligheten - i alle fall i mitt tilfelle. Kort sagt hadde jeg nok gått frivillig inn for å dø - istedenfor å holde ut de horrible dagene i fangenskap. Isolasjonen hadde nok blitt et mareritt - selv for meg som trives i eget selskap.

At hun i det hele tatt beholdt intelligensen og en stor dose selvinnsikt, er imponerende! Refleksjonene hennes er interessante, og det at hun nevner at samfunnet er rask med å gjøre en til offer stemmer overens med virkeligheten. Det er godt gjort av henne å presentere egne holdninger som bør revurderes. Deriblant at det ble sagt at Natascha led av Stockholm-syndrom, og ikke hadde noen som helst rett til å føle med kidnapperen. Hvem kan få følelser for en slik grusom mann, spør samfunnet. Vel, samfunnet har lett for å plassere oss under to spesifikke båser; ond/god. Det samfunnet ikke vil innrømme er at det finnes verken gode eller onde mennesker. Alle er en slags blanding, og det er bestandig en eller flere grunner til at noen begår slike grusomme handlinger. Det kom frem senere at kidnapperen var psykisk syk og trolig led av både anoreksia, tvangslidelse (med fokus på hygiene - han var ekstremt redd for bakterier) og som om det ikke var nok; paranoia.

Det at en er psykisk syk kan selvsagt ikke rettferdiggjøre slike grusomheter, men ved å få vite slik type bakgrunnsmateriale, er det lettere å se mannen bak de onde handlingene. I alt er vi alle mennesker, som fortjener å bli møtt med respekt, selv om det kan vise seg at en har med en drapsmann å gjøre.

Leste boka for et drøyt år siden. Sterkt innhold selv om hun antagelig sparer oss for de verste detaljene - med det forbehold om at vi ikke veit konkret hva det kan være, og at det derfor blir feil å spekulere videre på akkurat det. Uansett, Natascha har hatt en enorm viljestyrke som holdt henne i live, den samme viljestyrken som gjør at hun klarer å gå videre etter flukten - som videre gjør at hun har kapasitet til å skrive hendelsene ned. Har helt sikkert fått hjelp til å forfatte historien, og det har vi full forståelse for.

Husker at jeg måtte legge boka fra meg flere ganger midt i leseøktene, prøvde å se for meg situasjonen hennes der i mørket, avlyttingen, det at hun måtte være naken noen av gangene han kom til kottet hennes osv. Klarte nok ikke å gjenskape dette, nei.

Stockholmssyndromet er ikke lett å forklare, ergo er det like vanskelig å forstå. Jeg tenker at det siste et offer - for det er hun jo! - trenger, er forakt og fordømmelse. Vi er alle ulike og har dermed ulikt utgangspunkt når følelsene blir satt på prøve.

Bokanmeldelsen din er forøvrig veldig god :-)