Overbevisende godt skrevet. Som tidligere Stovner-beboer har jeg ingen problemer med å kjenne meg igjen i bydelen der ungdommene Mo og Jamal rapporterer fra fem kritiske år i sine liv. Sånn sett er det en oppvekstroman som retter et skarpt blikk på samfunnsvilkår og en velferdsstat som belønner og straffer tilsynelatende nokså vilkårlig. Dette er et tema som var like aktuelt da rapporten «Stovnerbeboere spør stovnerbeboere» kom på begynnelsen av 1970-tallet da Stovner var en helt ny, «norsk» bydel.
Men, selvfølgelig, Tante Ulrikkes vei er også en fortelling om integrasjon og assimilering. At den så vellykte — og heldige — Mo møter en sosial-kulturell mur i den ellers så liberale omgangskretsen til kjæresten sin utgjør en utfordring i integreringsprosessen på linje med Jamals vedvarende utenforskap. Forfatteren er ellers ikke redd for å ta opp andre vanskelige problemer, for eksempel kvinnesynet blant enkelte av naboene i T.U.V. Den såkalte Groruddalssatsingen fra myndighetenes side blir også behandlet med en god del ironi.
Trass i problemene som møter Mo og Jamal i denne boka, vil jeg helst tro at det vil gå godt med dem i fortsettelsen. Tilsvarende høye forventninger har jeg til Shakars neste roman.
Sist sett
