Odd Singsaker får vel mye å stri med ...
Singsaker får nye interesser
Odd Singsaker er på forfatterevent med sin gode venn, Siri, og kommer akkurat for sent på sykehus til å rekke fødselen til sin kjære. Han er en mann som begynner å dra på årene, men er nå nybakt far. Pappapermisjon gir ham et lite snev av angst siden han helst vil være på jobb, spesielt nå som det er ting på gang. Kollegaene hans prøver så godt de kan å overtale ham til å bli værende hjemme, men gir til slutt småoppdrag til ham angående deres nye sak, slik at han ikke skal bli helt tullete av å være hjemme.
I Alle kan drepe vandrer man fra nåtid til fortid. Tiden spinner fra sommeren 1992 til sommeren 2014. Under en sommerjobb i Norrtälje blir en gjeng ungdommer kjent med hverandre på godt og vondt. Selma er vel den som "styrer" gjengen. Hun er i hvert fall en person som de andre respekterer. Hun er en kreativ sjel og liker å leke .Men det kan bli vel mye og de andre er usikker på om hun mener alvor eller ikke med disse lekene sine. Senere, i 2014 blir en litteraturviter funnet død i sitt eget hjem i Trondheim og øynene virker å være kloret ut, fordi en bit av en negl blir funnet i det ene øyehullet. Kona til den døde blir under mistanke og har hun sterk nok alibi? Samtidig forsvinner Singsakers gode venn, Siri, og alt er bare kaos. Han må finne henne før det er for sent. Og har mordet på litteraturviteren noe å gjøre med den sammensveide gjengen i Norrtälje i 1992?
Tamme greier
Dette er en bok som stort sett har fått positive anmeldelser. Jeg ville like den, men fikk det ikke til. Jeg liker filosofien i boka og hvordan Brekke leker med tanken på krimsjangeren, blant annnet om krimsjangeren er litteratur eller ikke. Men for min del ble handlingen generelt for tynt og opplagt. Dessuten er jeg ikke spesielt interessert i å lese om bleieskift og oppgulp. Det er ikke den type krim og thrillere jeg er på utkikk etter når jeg skal lese fra disse sjangrene. Føler det ødelegger mye av spenningen selv om familieliv og utvikling er en viktig del for politietterforskere også. Men jeg er alltid mer interessert i sakene enn privatlivene deres i slike bokserier generelt. Skjønner også at det er viktig for forfattere at det er utvikling både i etterforskernes jobbliv og privatliv for at det skal bli mer virkelighetstro. Det er bare det at fødsler og spedbarnsstadiet er noe som ikke interesserer meg i bøker generelt for synes det er veldig kjedelig og uinteressant. Hadde jeg vært interessert i det, hadde jeg valgt andre bøker å lese. Når jeg leser krim og thrillere vil jeg ha "ordentlig" krim og thrillere. Ikke lange avhandlinger om ammetåke og mas om foreldre som vil tilbake på jobb.
Alle kan drepe er sjette bok i serien om Odd Singsaker. Selv har jeg bare lest en bok tidligere fra denne serien og det er Avgrunnsblikk som er den forrige, så jeg har ikke lest fra begynnelsen og ser heller ikke på det som et problem. I politikrimserier er det ofte en ny sak i hver bok og man blir gjerne godt kjent med karakterene så lenge det følger en rød tråd gjennom bøkene om bakgrunnshistoriene. Så det føles ikke som man faller av i det hele tatt. I noen serier er det pålagt å lese bøker i kronologisk rekkefølge, spesielt i fantasy og horrorsjangeren, men når det gjelder politikrimsjangeren er det ikke like "strengt". Jeg har lest mange politikrimserier uten å starte med begynnelsen, og synes ikke det har vært noen problem. Foretrekker selvfølgelig å lese fra begynnelsen av en serie, og når jeg ikke gjør det og hvis boka er spennende nok får jeg lyst til å lese fra begynnelsen senere. Det er enten eller.
Jørgen Brekke skaper et troverdig persongalleri som man blir godt kjent med. Det skal han ha ros for. Man blir godt kjent med dem på godt og vondt. Likte også måten han filosoferer over krimsjangeren på. Bortsett fra det ble handlingen både for tam og for opplagt for meg. Det bydde på ingen overraskelser og heller ingen store spenningsmomenter. Må innrømme at jeg likte Avgrunnsblikk noen hakk bedre. Alle kan drepe er fort lest og fort "glemt".
Fra min blogg: I Bokhylla
Sist sett
