Denne boka ble liggende en stund på nattbordet. Jeg kviet meg fordi jeg visste at det ble ubehagelig. Da jeg åpna boka, la jeg den ikke fra meg før jeg hadde lest den fra perm til perm. Det var langt på natt da jeg lukket den. Jeg var så sint, lei meg og skuffa. Samtidig blir jeg fylt av håp.
Når noen skriver en slik bok, finnes det håp. Håp om at noen tar praten, snakker med ungdommen om hva som er greit og ikke, setter ord på det mange ikke orker å prate om. Voldtekt. Spredning av krenkende bilder. Hva som er straffbare handlinger. Og kanskje noe av det viktigste; å opplyse og oppfordre unge og voksne til å vise omsorg og å hjelpe når noen ser ut til å ha mistet kontrollen. Jeg er mye mer bevisst nå, og skulle ønske denne var pensum på videregående og for lærere på ungdomstrinnet.
Sist sett
