I lang tid trodde jeg at forholdet mellom meg og Dan Brown var over. Inferno var intet mindre et overlesset inferno av uutømmelig og kjedelig kunsthistorie. Misforstå meg for all del rett, kunst er viktig, - men ikke i de mengdene Brown prøvde å fore leseren med. Jeg var derfor lettere mistenksom til et nytt møte med Robert Langdon.
Okke som, da denne mursteinen lå på ukeslån ved utgangen til biblioteket, så lurte den seg med de andre bøkene på ekte, Brownsk thrillervis.
En framtidsforsker som er tidligere elev av Langdon inviterer sistnevnte til Bilbao og Guggenheim-muséet. Forskeren skal avsløre svaret på de to største eksistensielle spørsmålene menneskeheten har stilt seg gjennom tidene: Hvor i all verden kommer vi fra? Og hvor er vi på vei? Svarene vil slå sprekker i verdensreligionenes herredømme, og før alt avsløres blir alt kaos. (selvfølgelig).
Ulikt de andre som har sine meninger om denne boka, så synes jeg at jakten og alle farene Langdon og hans kvinnelige makker blir utsatt for, er utrolig kjedelig. Det er spesielt slutten som blir interessant, og som gjør at kvaliteten stiger noen hakk. Dan Brown har gjort grundig research, og vet å ta opp aktuelle problemstillinger med en spennende tvist og vri.
Kjære Dan Brown, jeg liker denne boka mye bedre enn din forrige. Du kunne godt strammet inn de mye om og men i jakten på å finne sannheten, mens slutten briljerer. Iskald februarsol glitrer munter i snøen, der terningen viser fire blide øyne.
Sist sett
