Siden Tom skuffet meg med en annen Beltø bok, har vi naturlig nok holdt litt avstand. En stund var jeg mektig lei av kodekrim, kan man si. Men så går tiden, og jeg hadde virkelig lyst til å få vite mer om Bjørn Beltø igjen. Han imponerte stort i den første boka, Sirkelens ende. (Sistnevnte er mye bedre enn Da Vinci koden, mye bedre!)
Denne gangen blir Beltø kalt inn som sakkynding til bygda Juvdal når en journalist blir funnet drept. Journalisten søkte å få svar på om kapellanen Pontius Fjeldberg tok sitt eget liv eller ble drept i 1963. Kapellanen og bygda hadde sett en rekke overnaturlige fenomener, som ble satt i sammenheng med en djevelmaske predikanten Conrad Kramer tok med seg til Juvdal i 1708.
Bjørn Beltø begynner å snoke rundt i bygda, og stiller seg spørsmål om sakene fra 2015,1963 og 1708 kan ha sammenheng på noe vis? Og denne djevelmasken, hvilken rolle spiller den, og hvor i all verden har den blitt av? Finnes det demoner, djevelskap og andre uhumskheter, siden så mange så slike fremtoninger i 1963? Når selv Bjørn Beltø får overnaturlige opplevelser i jakten på en løsning, ja da er det alvor!
Tom Egeland har et herlig, lett slentrende og humørfylt språk jeg liker veldig godt. Boka er også bygget opp i oversiktlige og lett forståelige deler og kapitler som veksler mellom nåtid og fortid. Historien er sydd sammen over lesten på en lett gjenkjennelig kodekrimoppskrift. Fakta og fiksjon danser sammen over sidene på en underholdende og til tider lærerik måte. Dialogene flyter også naturlig og glidende fremover. Så langt er alt bare velstand og pur leseglede. Men, så kommer et gedigent MEN, etter min mening. Plottet er imidlertid altfor enkelt. Her er det mulig å gjette seg til årsakssammenhenger skammelig tidlig i boka. Årsaken til at jeg fortsatte lesingen var på en måte å få bekreftet at jeg tok feil, det kunne ikke være så forutsigbart og enkelt med disse synene presten hadde på 1960 tallet, eller persongalleriets relasjoner. Men det var det altså.
Kjære Tom Egeland, jeg tok deg inn i varmen igjen, rett og slett fordi jeg savnet deg og Bjørn Beltø. Gjensynet var gledelig på mange måter. Du skriver jo så steike bra, hvorfor måtte du gjøre plottet så enkelt??? Som ungdomsbok står boka til en sekser på terningen, men for et voksent publikum som har noen bøker på baken i samme genre, så blir dette litt for gjennomskinnelig. Beklager altså, men terningen er lettere molefonken i dag, selv om sola skinner så blidt og lett på en lyseblå januarhimmel. Den svinger seg inn til fire blinkende øyne, som kunne blitt til fem om plottet var hakket mer intrikat.
Sist sett
