Bokelskere.no

Vi er i Italia, på Po-sletta, ikkje så lenge etter siste verdskrigen. I ein liten landsby held presten don Camillo til. Han er ein storvaksen og bråsint mann, men med stort hjarte for soknebarna sine. Kanskje med unntak av medlemmene i kommunistpartiet. Neidå, han elskar dei også, men han skulle gjerne sett at dei vende seg vekk frå den gudlause kommunismen. Og det er kommunistpartiet som har makta i landsbyen, der borgarmeisteren Peppone og presten stendig er i klammeri med einannan.

Boka er ei samling korte historier frå landsbyen, og dei fleste er ganske humoristiske. Både Peppone og don Camillo vil det beste for landsbyen og innbyggarane der, men ender ofte opp med anten å motarbeide einannan eller å konkurrere om å vinne innbyggarane over på sin side. Don Camillo gjeng ganske ofte over streken, men Jesus på krusifikset i kyrkja let han ikkje sleppe unna når han har synda. Samtalane mellom presten og Jesus er mellom høgdepunkta i boka.

Forfattaren skreiv, i følge wikipedia, 347 historier om don Camillo, som kom ut i italienske vekeblad og seinare blei samla i 8 bøker. I denne utgåva frå bokklubben er det 62 stykker. Der er ingen informasjon om kva for ein av dei italienske utgåvene som er omsatt her, men sidan det er opplyst at original opphavsrett til historiene er frå 1948 og 1953 må det vere rimeleg å tru at det dreier seg om Mondo Piccolo: Don Camillo og Mondo Piccolo: Don Camillo e il suo gregge som kom ut i høvesvis 1948 og 1953. Det kunne vere moro å vite om det er heile bøkene som er omsett, eller om det er eit utval.

Uansett, dette var eit strålande knippe med historier, det var latter, tårer og ettertanke. Terningkast 6, eg var aldri i tvil.

God pinsemorgen!

hørt om orkestermusikeren som følte at kollegaen hadde
et horn i siden til ham?

da kan jeg fortelle om det hornet jeg aldri hadde i siden på
Kjell Aukrust.. knapt nok en liten lommehøyttaler, egentlig.

I de dager da Ingeborg-mor var kinobiskop, var det vel at Caprino
hadde nyfilm fra Flåklypa Gran-Prikks --

de var en smule indiskrete med bygdas antihelt,
noen av de første plakatene presenterte pinnsvinet Ludvig
som "profesjonell pessimist og pinsevenn".

Det må ha blitt litt klagestorm til Statkonens Filmtrollverk, brått
var de plakatene vekk. Men det var nå ren logisk Aukrust-humor:
et pinnsvin fra Alvdal må kunne være hjertelig pinsevenn.
_

Som uteksaminert 14-åring hadde jeg lest de to norske bibloteks-
flisene med don Camillo, ikke mer imponert enn til midtveis på
snorketreet i bakhagen..
Men såpass herdet av snikpedagogikk at det hele passerte
langt under radaren..

En ankom langt senere til den overbevisning at ordentlige forfattere,

enten de bemyser Nobel- eller Bordelprisen - burde avstå fra å rolle-
besette Jesus som aktiv handlingsfigur.
Ikke minst en oppskrytt aldrende pusling ble til overbevis der, var det
sarajugo han het?

Men se heller på konstruktivt eksempel, en som har stødig håndlag:
Den bredspektrale kristne forfatter Poul Hoffmann.

PH er mest kjent for romaner i historisk handlingsrom, ofte grensende inn
på bibelhistorie. Gjerne tett med spenning og romantikk.
En ser ikke noen amputasjon av menneskene for å 'passe belæringen',
det holder lenge å finne hva som møter dem og må engasjere.
Hva er et menneske for noe, hva er
'samfunn', eller 'tidsånd'.

Gjennom nær 30 slike romaner, kom Hoffmann aldri i nærheten av slik
desperado handling som å legge Jesus ord i munnen. Kjente sin bibel..

På søkeord som '[diverse religiøst venererte navn] AND fiction' fikk en
sterkt hovedinntrykk av at slike skriveprosjekter ikke har vært mye
heldige. Om de var reelle i det hele tatt?

hva kan nå forresten Pär Lagerkvist ha hatt for seg? Større emne, det...
ikke av de mest gjennomsiktige?

_

Prosjekter på å omtolke og reformere antatt religiøse lærepappaers
sannhetsord - for å gjøre det lettere å tro at en på en måte tror --
sånt har det vel vært liten iver for å gjøre, generelt?
Unntatt med Jesus.

Men alle regnbuespraglede synkretist-sinnsforvandle-kulter med selvrespekt
må ha Jesus med, blant sine mer underordnede funksjonærer.
Temmelig vanlig, ser en etter.

Hva sa vel Simeon i templet, der han møtte Jesus som dåpsbarn:
Han er satt "til et tegn som blir motsagt --
Slik skal mange hjerters tanker komme for dagen."

Av den art er nok iveren for å nystøpe Jesusbarnet.
..og "Forbedre jomfru Maria"?

_

Don Camillos verden er noe ulik vår lille:
'noe religiøst til kaffen' er nok mer offentlig og kommunal sak,
dog småhverdagslig som å røre rundt.

Enda de ikke helt har 'Luthersk-evangeliske småkaker'
slik Garborg serverte dem..
Og har de sin dyre Frelser portrettert som en gneldrete skolevaktmester ,
ikke nådd opp til småskolelærer?

Ikke så stygg listighet fra Guareschi kan være, men litt små kakesmuler,
der har visst ikke skjedd så mye fra Caesar til Hitler -
rekker ikke så langt opp på et snorketre.
Han er kanskje strengere mot en prest, vaktmesteren altså?
For da er det kjekt å kunne ta litt avlat til småkakene.

Bygdefolka tenkte nok ikke mye på det store oppdraget sitt, engang - -
det de hadde fått av den ordentlige Mesteren, de skulle ut og
gjøre kjent for alle folk at hele avlatshandleriet var det nå slutt på.
Men de fikk ikke lov av Skolevakt-mesteren.
_

Ellers får vi la unge eller aldrende skribentspirer oppføre sine dotegninger,
så kommer sikkert en haug mikroprofessorer og doserer at slikt er så givende
for deres utvikling, eller folkekarakteren..
de er vel også mikromyndige skolevakt-mestere, disse bittesmå professorene -
som tiden ser det som kjekt latskaps-avlat å tro på.
_