Bokelskere.no

If a man does not keep pace with his companions, perhaps it is because he hears a different drummer. Let him step to the music which he hears, however measured or far away.

Eller som det heter i den norske oversettelsen:
Hvis en mann ikke holder tritt med sine ledsagere, kommer det kanskje av at han hører en annen trommeslager. La ham gå i takt til den musikken han hører, uansett tempoet eller hvor langt borte den er. (side 372)

Dette sitatet var en hovedgrunn til at jeg leser Walden. Omskrivingen, som vist på bildet, hørte jeg først av min nå avdøde venn Tron Øgrim. Han brukte det da han blei forsøkt trakassert i forbindelse med Aschehougs hagefest i 2003, såvidt jeg husker. Det gikk mange år før jeg fant ut at det stammet fra Thoreau.

Du får følge godt med på lydboka og se om det dukker opp Jostein.

Har nettopp lest ut Gjøkeredet av Ken Kesey. Her dukkar uttrykket om at "den som gjeng i utakt høyrer ei anna tromme" opp to gangar, først i munnen på ein turnuskandidat som prøver å glatte over ei ukonform meiningsytring (side 163), og seinare i tankane til Bromden i etterdønningane av elektrosjokk-behandling (side 294)
Det virkar nærmast som om dette er eit gjengs uttrykk over there. Men var det Thoreau som fann på det? Har prøvd å google litt, men utan hell så langt.

Som du kanskje veit Jostein, så hørte Ken Kesey både ei og flere trommer som gjorde at han verken gikk eller kjørte helt i takt med resten av det konforme Amerika. Noe av forklaringa på dette ligger kanskje i jobben han tok i en CIA finansiert studie tidlig på sekstitallet - for å finansiere sine egne studier - nemlig prøvespising av LSD.
Ei morsom bok om Kesey, Syreprøven av Tom Wolfe, handler blant annet om kjøretøyet til Kesey, Further.

Sjåfør i perioder var Neal Cassady, kompis til Jack Kerouac og hovedperson i On the Road
Jeg har sans for humoren i Syreprøven, og ei av historiene i boka handler om at de er på flukt fra politiet i Mexico, i den ikke helt anonyme bussen Further. De bestemmer seg for å endre navn til Furthur. Da vil jo ingen i politiet kjenne dem igjen.
Og ja, Kesey and the pranksters har også satt sitt merke på vedbua mi, og det var morsomt at du fikk fram sammenhengen mellom Hel Ved, Thoreau og Kesey, som jeg ikke var klar over - på et bevist plan i alle fall.

Further - videre - lenger - et godt motto.

Her ligger det vel ann til en ny jobb for annelingua?

Stjerne for den ukonforme meningsytringen.

For en del år siden kjøpte jeg en liten plakat med akkurat det sitatet. Jeg fikk kjøpt den på nettet gjennom museumsbutikken ved Walden Pond, - og jeg tok til og med lenge vare på papirposen den lå i, med tegning av hytta til Thoreau utenpå :-)

Eg har ikkje kome heilt dit enno, men på ein køyretur ikkje så veldig langt fram i tid vil eg nok fange opp denne passasjen.

I det heile har det vært ei veldig blanda oppleving å høyre denne boka så langt. Der er mange flotte betraktningar og skildringar, av og til tenker eg på Per Petterson sine skildringar av daglegdagse gjeremål. Andre gangar slit eg litt med å oppfatte trommeslaga Thoreau marsjerer etter, om ein kan seie det på den måten.

Jeg har såvidt passert side 100 av tilsammen 381, så jeg er knapt forbi introen, og måtte leite opp sitatet om trommenes takt. Denne boka hadde nok ikke passa som lydbok for meg. Til det har den for mye filosofi, for mange taktskifter, passasjer jeg må stoppe og tenke gjennom.
Til manuelt arbeid, snekring, eller jobber i skogen passer det bra med krim eller romaner av Saabye Christensen på øret, men når jeg blir svett setter jeg meg i sola og leser Walden. Gleder meg til resten av boka.

Dette nærmer seg en lesesirkeltråd med tre deltakere pluss forfatteren. På side124 skriver Thoreau om bøker og leseforhold:

Bøker bør leses med den samme omtanke og varsomhet som de er skrevet
med. Det er ikke nok å kunne snakke det sproget de er skrevet i, for
det er en betydelig forskjell mellom det talte og det skrevne sprog, det
sproget som høres og det som blir lest.

He, he. En interessant kommentar til lydbøker - i 1854.

På dagens køyretur så kom det forresten eit sitat som var som skapt for biletet du posta lenger oppe:

Every man looks at his wood-pile with a kind of affection. I love to have mine before my window, and the more chips the better to remind me of my pleasing work.

Imponerande.

No fekk eg nesten lyst til å skaffe meg Mytting sin bok om ved, for å sjekke om han også har funne fram til dette sitatet.

Det tror jeg ikke Mytting har, men jeg har også tenkt på Mytting og Hel Ved de siste dagene. Det er tett lenke til noen av sakene der.
Jeg trives ellers godt med saktelesing av Walden. Thoreau har en morsom blanding av dype enlinjere, småborgerlig kjefting på medborgerne og mer idealistiske utsagn om at alle burde kunne klare seg med et rom. Og noen vakre og fine passasjer, som denne jeg leste i går kveld:

Skumringen kom tidlig og innvarslet en lang kveld, da mange tanker
fikk tid til å slå rot og folde seg ut.

I denne vakre setningen kjenner langtransportsjåføren seg igjen, så det å bo aleine i skogen kan ha perspektiver og være gjenkjennelig.

Karin Jensen har delt eit sitat frå Hel ved (sjå nederst på sida) som ikkje er så heilt ulikt:

... utsikten til en vedstabel er en utsikt til noe trygt. Mange vedfolk liker å plassere stabelen så de kan se den fra kjøkkenvinduet. det er en god utsikt.

Ja så sannelig. Der overrasket du meg! Sitatet er jo så likt at det knapt er en tilfeldighet. Det er noen år siden jeg leste Hel ved, nydelig bok, og jeg leste den nok ikke grundige nok. Morsomt. Jeg må vurdere en nylesning.
Da har vi etablert en lenke mellom Hel ved av Lars Mytting og Walden av Henry D. Thoreau ved hjelp av Jostein Røyset og Karin Jensen.

Eg driv og puslar med litt ved utom husveggen for tida, og tenkte det passa bra å take fatt på Mytting sin bok. Og sanneleg, på side 23 kjem det ein liten hyllest til Thoreau og Walden. Rett nok ikkje med det sitatet som er gjengitt lenger oppe, men dog.

Morsomt!
(Nå jeg går tilbake og sjekker den opprinnelige tråden er alle bildene borte. Er det bare hos meg?)

Nei, bileta var også borte hjå meg.

Og der, på side 96, passande nok i starten av kapitlet om vedstabling, kjem det famøse sitatet frå Thoreau.