John Irving har gitt meg mange litterære oppturer etter at jeg leste ”Garps bok” på midten av 80-tallet. Garps bok (1978) er allerede blitt en klassiker, sammen med "Siderhusreglene" (1985) og "En bønn for Owen Meany" (1989). Romanene hans kjennetegnes av svær humor, spesielle, særpregede personer (på grensa til det overnaturlige) og en sprudlende fortellerglede.
Jeg anbefaler nye Irving-lesere å starte med titlene over. ”I en og samme person” (2012) er ikke helt i samme klasse. Den er skrevet i sedvanlig Irvingsk stil. Men i sin iver etter å krydre og fargelegge teksten syns jeg han har en tendens til å glemme framdriften, og dermed blir fortellinga noe stillestående og småkjedelig. Dette er mest framtredende i starten av boka, det blir bedre etter hvert.
Sist sett
