En merkelig, poetisk og svevende bok. Marguerite Duras er en av mine yndlingsforfattere, og denne boken har hennes poetiske språk, med glipper og taushet som en del av historien. Åpningen er kjempevakker, med lesningens kraft og den fattige innvandrerfamilien som kjenner igjen livene sine i biografien til Pompidou. Historien er svevende, lagt til en mistrøstig Paris-forsted og en skakkkjørt innvandrerfamilie. Det handler om kunnskap, det handler om (incestiøs) kjærlighet mellom søsken og om det fysiske landskapet i forfall med en nedlagt motorvei som et sentralt merke. Og Israels konge og det gamle testamenter gir bunnklang til historien.
Lekende lett å lese gjennom, men vanskelig å trenge inn i. Boken trenger langsom, oppmerksom lesning.
Langt fra Duras' beste, men den vekker likevel noe.
Viser 1 svar.
Takk for en presis og god omtale Randi. Jeg var til å begynne med i stuss over hva slags bok dette egentlig var (kjøpt på salg primært pga. tittelen og omslaget). Men ble raskt trukket inn i den nærmest suggererende teksten. Som du så treffende sier: «Lekende lett å lese gjennom, men vanskelig å trenge inn i.» Jeg sitter igjen med en følelse av kanskje å ha lest for fort og dermed gått glipp av noe, noe jeg ikke riktig vet hva er. En bok som grep meg på et litt underfundig vis, med sin vemodige undertone, og som jeg ikke usannsynlig leser på nytt, sakte.
Sist sett
