Du slette tid, for et overflødighetshorn av en roman! Her er humor og alvor, drøm og virkelighet, magisk realisme, surrealisme, nostalgi og samtidshistorie vevd sammen til noe som iallfall i mine øyne blir en vellykket helhet. Språket flyter lett, miljøskildringene plasserer leseren midt i sentrum av hendelsene, persongalleriet framstår som en flokk særlinger av ymse kategorier – uten fordømmelse eller latterliggjøring fra forfatterens side. Jeg satt heller med en følelse av gjenkjennelse: Vi har alle våre små og store særheter, som både vi sjøl og omgivelsene lever godt med.
Et kort resymé av en slik roman er umulig, men hovedhistorien handler om Jokum og Synne, som møtes i studietida midt på 1970-tallet og blir kjærester, trass i store ulikheter i bakgrunn, personlighet og framtoning. Synnes foreldre er velstående og eksentriske, Jokum har arbeiderklasseforeldre som har startet reisen oppover mot borgerskapet. Synne har ambisjoner og framtidsvyer; Jokum er en venn av de små, nære ting. Synne er ei «snerten» jente; Jokum er så høy og tynn at han plages av det, både fysisk og psykisk. En tredje hovedperson er forfatteren Amper, «jeg-personen», som stadig stikker hodet fram og gir sine bidrag til historien.
Det unge paret reiser til København, der Synne tar hovedfag i hollandsk stilleben, og Jokum svennebrev i fotografi. Deretter slår de seg ned i San Francisco, der Jokum streifer omkring med kameraet sitt og fotograferer de små, uanselige tingene han finner på sin vei. En forlatt sko på Golden Gate-brua, en gråpapirpakke på et kjøkkenbord, en tatovert nakke. Han har ingen ambisjoner om å bli profesjonell fotograf. Ambisjonene og viljen er det Synne som har, i den grad at hun dropper doktoravhandlingen sin og vier seg fullt og helt til oppgaven som Jokums «manager». Hun bruker all sin tid og energi på å pushe/dra ham framover/oppover, og Jokum lar seg både pushe og dra, om enn motvillig til å begynne med.
Han får bildene sine stilt ut, han blir først kjent, siden anerkjent – og til sist ødelagt. Arbeidet hans, som opprinnelig viste spontane bruddstykker av hverdagslivet, skifter etter hvert fokus og blir planlagte og gjennomkomponerte stilleben. Synne ofrer både personlige og felles verdier for å holde Jokum i rampelyset.
Det ligger en sorg både på og mellom linjene i Magnet, slik jeg leser den. På den ene sida har vi forholdet mellom Jokum og Synne, som langsomt rakner. På den andre sida handler det om alt vi har mistet i løpet av de siste 40 – 50 åra. Langsomheten, privatsfæren, anstendigheten og overbærenheten, og utviklingen lar seg tilsynelatende ikke stoppe.
Magneten, da? Den som Jokum har hatt som lykkebringer siden ungdommen? Den forsvinner og dukker opp igjen på uforklarlig vis gjennom hele romanen.
Flerfoldige bipersoner, episoder og detaljer i denne fortellingen fortjener begeistret omtale, men jeg avslutter her. Lars Saabye Christensen er en fabelaktig historieforteller! Har du ikke lest boka, så gjør det!
Sist sett
