Bokelskere.no

Leseperiode:
Mandag 10. april - søndag 14. mai

Denne tråden brukes til innlegg og diskusjon om
Profetene i Evighetsfjorden (2012) av Kim Leine

Alle som ønsker kan skrive innlegg og kommentere.
Det er anledning til å diskutere andre relevante emner.

Andre tråder:
Lesesirkelens hovedtråd
Valg av Nn6

God påske 2017!

VELKOMMEN TIL FELLESLESING OG DISKUSJON.

Kim Leine har skrevet en frittstående oppfølger til Profetene i Evighetsfjorden.

Noen som har lest den?
Er det en fordel å ha lest Profetene i Evighetsfjorden først?

Ja, jeg leste den da den kom på dansk. Skrev litt om den her på Bokelskere
Handlingen i den nye romanen foregår en del år tidligere, og persongalleriet er et helt annet.

Takk for svar og fin omtale.
Bestiller boka nå!

God sommer!

God sommer til deg også, og god lesing.

Da er også jeg omsider ferdig. En drøy måned etter dere andre. Dette er en av de mest krevende bøker jeg har lest på en stund og jeg har til tider vært på nippet til å gi opp. Men er glad jeg fullførte. Dette er en av de bøkene som sitter i en stund etter at man er ferdig.

Enig det meste av det som er skrevet under her, både av det positive og negative slaget. Har ingen bevingede ord å tilføye. Ergret meg til tider veldig over ujevnt språk og endimensjonale personlighets skildringer. Og ble flere ganger direkte uvel av disse nærgående beskrivelsene av diverse kroppsfunksjoner, aborten til fru Kragstedt og så videre.

Har altså ingen bevingede ord å tilføye men kjente at det var riktig å sette punktum for denne boka med å legge inn en liten kommentar her.

Jeg må bare gjenta at jeg har stor glede av disse samlesningene selv jeg ikke skriver så mye selv. Mange av kommentarene, fakta som blir presentert og som her i denne tråden bilder fra Grønlad gir en morsom input og en spennende dimensjon til lesningen.

I forlenginga av boka så kan det vere vel verdt å ofre ein liten time på å sjå på dokumentaren om Sumé, eit rockeband danna av grønlandske studentar i København på 70-talet, og som satte grønlandsk sjølvstyre på agendaen. Filmen seier ein del om forholdet mellom Danmark og Grønland.

Frå side 447, i kapittelet "Harpunmann":

Med gløden pulserende i krittpipen peker han på det stedet på kartet hvor lengdegradene løper sammen som linene i et hundespann

Det er Nordpolen han peikar på. Eg vil tru folk flest er vant med å tenke på hundespann slik ein ser dei på TV i t.d. Finnmarksløpet, med hundane laina opp på to rekker og festa til ei line i midten, som på biletet nedanfor. Og dette liknar ikkje på meridianane som møtest på Nordpolen.

Ser ein derimot på dokumentarfilmen eg lenkar til over, ved tida 12:42 og/eller 36:31 ser ein at grønlendarane satte opp hundespanna sine i ein vifteform, og samanlikninga til Leine gjev med eitt meining.

Forøvrig kan eg nemne at Jack London diskuterer desse to måtane å setje opp hundespann på i White Fang, i denne boka så nyttar indianarane i Alaska same vifteforma til hundespanna sine.

Kjekt med Google Streetview, eg har nytta ein regnfull himmelfartsdag til mellom anna å vandre litt i nokre av stadane vi var innom i boka, Sukkertoppen, Gammel Sukkertoppen og Hosteinborg, eller Maniitsoq, Kangaamiut og Sisimiut som er gjeldande namn. På staden der profetane sin busetjing er avmerka på innsida av bokomslaget greidde eg ikkje å finne nokon busetjing på Google Maps.

Inntrykket mitt frå desse "vandringane" er lett nedslåande. Ein må sjølvsagt ta høgde for at nokre vilkårlege gatebilete ikkje gjev eit rettvist inntrykk av desse stadane, som heilt sikkert har mykje å by på. Likevel, det eg ser leier tankane over på slum. Dei fleste av husa er i skarpe og fine fargar, blått, gult, grønt, men ser ein nærmare etter er mange av husa prega av veret, eller kanskje også av manglande vedlikehald. Pallar, plank og anna lausøyre er fråsegslengt overalt, det kan sjå ut for at det blir lagt lite vekt på å stelle det til pent rundt husa. Og det er ikkje sikkert at det gjev meining å stelle det så fint heller, dersom dei er nedsnøa brorparten av året.

Frå Maniitsoq (Sukkertoppen). Bygninga til venstre er ein skule, som kunne trenge eit malingsstrøk. Til høgre ei kyrkje, eg vil tru den er nyare enn Leine sin historie.

Frå Kangaamiut (Gammel Sukkkertoppen). Fleire av husa skrik etter maling og vedlikehald, men dei i forgrunnen av dette biletet verkar å vere i brukbar stand.

Spar-butikken i Sisimiut (Holsteinborg). Vindauga er plassert heilt oppunder rafta, er det pga høge brøytekantar om vinteren tru? Kanskje er det også derfor at inngangspartiet er minimalt? Mindre arbeid med måking?

Ein annan ting eg legg merke til er at mange av husa har tilkomst via trapper og gangbaner på forholdsvis høge pålar. Eg gjeng ut frå at dette er veldig praktisk om vinteren.

Eg er viss på at eg ville ha fått eit heilt anna inntrykk av å vitje desse stadane enn det Google Streetview gjev meg. Og ein treng ikkje å google mykje for å finne betydeleg meir flatterande bilete frå desse stadane.

Fra meg får Kim Leine kritikk på to sentrale områder og ros på ett.

Siden det heter seg at man skal begynne med det positive, vil jeg si at Leine har kunnskap om sitt tema. Et viktig tema jeg har visst lite om; grønlendernes liv, misjoneringen de ble utsatt for, forholdet mellom Grønland og Danmark. Interessant og viktig stoff, som til dels er godt behandlet.

Den mest i øyenfallende svakheten er språket. I partier skriver Leine levende og godt, i andre partier er språket nærmest platt og skjemmet av klisjeer. Leines ordvalg har vært mye diskutert. Jeg har ingen problemer med grove ord og nærgående beskrivelser, spørsmålet er hvordan ordene brukes. Har de en relevant funksjon? I denne boken lesses de på, uten å ha en slik funksjon. En sykdom blir ikke mer lidelsesfull om forfatteren pøser på med kroppsvæsker i alle mulige konsistenser. Mangler Leine dekkende ord for det han vil formidle, eller er han, satt på spissen, ute etter å skape sensasjon?

Flere har, med rette, kritisert den norske oversettelsen. Siden Leine selv har oversatt boken fra dansk, må han også ta ansvaret for dette. Behersker ikke Leine sitt morsmål skriftlig godt nok, eller har dette gått for fort for seg, uten kyndig konsulenthjelp?

Den alvorligste svakheten ligger i personskildringene. Jeg når i altfor liten grad inn til romanens personer. Jeg tror rett og slett ikke helt på dem. De angår meg i liten grad, til tross for alle prøvelsene de gjennomlever. Argumentet om at dette ikke er en psykologisk roman, er etter min mening irrelevant. Ta for eksempel Raymond Chandler som skriver hardkokt, amerikansk krim – hans personer er virkelig levende og troverdige!

Et hederlig unntak er det dramaet som foregår mellom kateket Bertel, hans sønn og madame Haldora Kragstedt. Her gir Leine oss et gripende bilde av kampen mellom det grønlandske og det danske, urbefolkningen og den innvandrete overklassen/makten. Denne skildringen vekket mine følelser.

Selv om det er mye bra i boken, overskygger dessverre det negative det positive for meg. Jeg har derfor vansker med å forstå hvorfor boken fikk Nordisk råds litteraturpris i 2013, og de overstrømmende anmeldelsene. Det hadde vært interessant å vite hvordan ettertiden vil bedømme den. Vil den leses om femti år?

Siden jeg la litt opp til diskusjonen rundt Leines oversettelse fra dansk til norsk, så vil jeg gjerne legge til at jeg har lest to av hans samtidsromaner, og etter min mening behersker han det norske språket mer enn godt nok. En historisk roman hvor det danske og norske språket glir over i hverandre er noe annet. Jeg får også en følelse av at han overdriver litt i den norske utgaven, at han trenger å bevise noe ... ?

Jeg lastet ned og leste den svenske versjonen for noen år siden og har gjenlest litt i den, lest deler av den norske oversettelsen og litt i den danske. Av en eller annen grunn likte jeg den svenske best. Kanskje oversetteren har funnet en måte å tone ned en del av det "grove snakket" uten at jeg føler at noe har gått tapt

Jeg er stort sett helt enig med deg, Lillevi. Språket er veldig ujevnt, på sitt beste skriver Leine frem elendigheten slik at vi kan lukte og sanse den. I så måte har den nærgående beskrivelsene av tarmfunksjoner og andre kroppsfunksjoner en funksjon. Men andre deler av romanen er mye flatere og som du påpeker fullt av klisjeer. Og som jeg har sagt tidligere bærer den preg av å ha blitt skrevet på dansk først, og jeg er helt enig i det du sier om oversettelsen.

Det er mange skjebner vi møter gjennom romanen, men som du sier gjør persontegningen at vi i liten grad føler at det angår oss.

God beskrivelse av dine opplevelser av boka.
Den har tydeligvis gjort inntrykk.

Jeg er mer positivt innstilt, selv om det nok er mye å kritisere, både når det gjelder språk og personskildringer. Men stort sett er jeg godt fornøyd med leseopplevelsen, historiebeskrivelse og miljøskildring. Og klisjeer finnes, men jeg har ikke oppdaget at språket er spesielt platt.

Og Leines oversettelse av eget verk har jeg ikke forutsetning for å bedømme, så jeg leste bare videre dersom det var enkelte passasjer som virket gammelmodige og dansknorske (riksmål, bokmål). Hva med "Profetane i Ævefjorden"? Nei, forresten.

Og som skrevet i et tidligere innlegg: Jeg ser ikke på Profetene i Evighetsfjorden som en utpreget psykologisk roman. For meg er dette argumentet relevant når jeg skal bedømme (les: kategorisere) boka.

Jeg har lest Profetene i Evighetsfjorden for andre gang, og min sekser fra forrige gang står fast. Boka framkaller sinne, grøss, kvalme, hoderisting, tvil og undring, og gir et tidsbilde som iallfall jeg finner troverdig.

Hva som rører seg i hodet og hjertet på Morten Falck, blir jeg – i likhet med flere andre – ikke riktig klok på i første omgang, men i siste del får vi en del hint, slik jeg oppfatter det. I løpet av reisen hjem og til København føler jeg at han «gjør seg ferdig» med sitt tidligere liv og slår fast at det er på Grønland han skal være. Siden taper vi han av syne, men helt til slutt tolker jeg Bertels gravskrift i retning av at Morten må ha vært gjennom en radikal forvandling, fra sjølgod «koloni-geistlig» til «tro venn».

Bertel er for øvrig den i persongalleriet som framstår for meg som en likandes kar helt fra jeg lærer han å kjenne. At han tidlig på 1800-tallet er blitt presteordinert, tyder vel også på at «blandingsbarna» er akseptert som fullverdige borgere. (Men hva med de fullblods innfødte?)

Jeg observerer at mange av dere har kommentert Kim Leines tilnærming til en del kroppslige funksjoner, men jeg får ikke helt tak i hva dere egentlig mener om det. Positivt eller negativt? Noen skriver at det blir for mye og for detaljert; men uten alt dette tror jeg ikke vi hadde greid å fornemme hvor ekstreme forholda faktisk var. Sjøl synes jeg det er befriende at han ikke legger fingrene imellom, men omtaler alt menneskelig uten å pakke det inn i eufemismer. Livet har alltid vært fullt av motbydeligheter og styggedom, - og ikke bare i primitive samfunn.

Jeg må forresten komme med en pinlig innrømmelse, siden det var jeg som først moret meg litt over forfatterens storfe-kunnskap. Den elskelige Roselil kan faktisk ha vært ei kvige. Jeg er nemlig kommet under vær med at i enkelte jordbruksdistrikter i Norge omtales hunn-storfeet som kviger helt til de har fått sin andre kalv. Unnskyld, Kim Leine!

Da var det gjort.
Leste ferdig Profetene i Evighetsfjorden igår, tirsdag 9. mai 2017.

Jeg var svært entusiastisk til å begynne med, og mye av entusiasmen holdt seg gjennom hele boka. Men det fortok seg litt underveis, ikke fordi Leine skriver dårlig, men mer fordi det av og til blir litt vel mye av en god ting (eksesser, intime kroppsdetaljer, nærgående beskrivelser av sanseopplevelser (syn, lukt, smak mm.).
Jeg må likevel innrømme at det er godt gjort å bruke språket på en slik måte at man nesten føler det samme som personene i romanen.

Og det er sannelig mange interessante og spesielle karakterer som opptrer. Til og med ei ku, som man føler at man blir personlig kjent med.

Hovedpersonen, Morten Pedersen Falck, er selvfølgelig den karakteren svært mye dreier seg om. Jeg ble litt bedre kjent med ham og hans følelser og tanker når han skriver dagbok og opptrer som et jeg. Men selv da er det liksom noe som mangler for å kunne føle med ham. Kanskje det skyldes avstanden i tid og rom, men jeg tror også at det er forfatteren som ikke klarer å komme helt inn på Morten Falck og hans beveggrunner.

Og så denne enken da. Den andre gjennomgangsfiguren i romanen, Mortens Falcks gode og onde samvittighet. Både som levende og død. Hva mener dere om henne? Kanskje hun også er Mortens 'alter ego'.

Profetene i Evighetsfjorden er ikke først og fremst en psykologisk roman, selv om det er mange fine skildringer av tanker og følelser (kom til å tenke på Hamsuns sultekunstner i Sult og "benpibernes bøn").

Jeg vil karakterisere boken som en utpreget historisk roman (og så kom jeg til å tenke på Kristin Lavransdatter også), der forfatteren har tatt seg noen kunstneriske friheter (skulle bare mangle, ellers ville det vel ikke vært skjønnlitteratur(?)) som han skriver i etterordet. Som sådan er den veldig bra, og jeg har hatt store leseopplevelser underveis.

Jeg skulle nok ha skrevet litt om noen av de andre personene (men det har jeg ikke tid og ork til), så som boktrykker Schultz, madam Schultz, Abelone, presten Oxbøl, kjøpmann Kragstedt (og spesielt Falcks forhold til fru Kragstedt), mannskapet (kapteinen) på "Der Frühling", profetene i Evighetsfjorden (Habakuk og Maria Magdalene) og mange, mange flere. Et uhyre interessant og besnærende persongalleri. Jeg kommer nok til å huske mange av dem lenge.

Er det noen av bipersonene dere synes er spesielt interessante?

Miljø og handling skildres på en fin og bildeskapende (først og fremst visuell) måte. Tenk bare på bybrannen i København og alle de stedene vi og Falck er innom der og da.

Er ikke sikker på hvem som er jeg-fortelleren i epilogen (1815).
Hva har dere funnet ut?

"Mennesket er født fritt, og overalt ligger det i lenker." (Rousseau).

Jeg triller terning:

Resultat: Profetene i Evighetsfjorden får terningkast 5.

Det må vel være Bertel som er stemmen i epilogen? Ved de tre gravene i Evighetsfjorden sier han at det er han sjøl som har begravd dem og sørget for gravsteiner og inskripsjoner. Men hvem ligger i den tredje grava?

Jeg ble nysgjerrig og har gått tilbake og lest deler om igjen. Tragisk nok hadde både Bertel, Lydia (enken) og hennes døde datter Milka den samme faren. Misjonær Oxbøl, kalt gamlepresten og horebokken. Jeg tror det er datteren til Lydia som er gravlagt sammen med moren og Morten Falck.

Jeg har lest litt i rykk og napp, men ble da ferdig med boka i går. Mitt inntrykk er at jeg synes boka er noe ujevn. Første halvpart var best, på slutten må jeg innrømme at jeg skumleste flere sider som jeg synes ble for uinteressante, den hang liksom ikke i hop på en måte.
Jeg mener boka fortjener terningkast 4...

Eg har også lest den ut, og landa på same terningkast som deg. Men det var ikkje langt unna ein seksar, eg likte den stort sett veldig godt.

Leine listar til slutt opp eit knippe personar og institusjonar som han takkar for hjelpa. Ingenting spesielt med lista før ein kjem til nest siste punkt;

Benny Vadmand, hypnotisør

Dette vart eg litt nyfiken på. Har Leine skrive denne boka i hypnotisk transe? Det kunne jo kanskje forklare dei hemningslause skildringane av mindre delikate detaljar.

Så er ei interessant..og faktisk litt krevande...leseperiode avslutta!
Romanen har gitt meg mykje, både tankar og grøss- nokre slik at eg måtte lese fleire gonger. Siste delen gjekk kanskje vel fort, må nok bla gjennom nokre gonger om eg vil forstå alt.

Morten prest framsto som lite tru til religionen, sett med mine auge. Han levde hardt, helsa hans vart nedbroten, og det var ein tannlaus og uroleg kar som returnerte til heimlandet.
Kua Rosalil fekk ein ublid lagnad, og dei ti bibelske boda vart brotne, nokre på det grovaste! Misjonslivet på Grønland var røft, og gav meg som lesar ein dose med spenning.

Men, eg har fått innsikt i symbolet som gjekk gjennom heile romanen: ✝

Snart gjort å bli ordblind og være forutinntatt.

Jeg var i grunnen kommet langt ut i boka før jeg oppdaget at søstera til Morten Falck het
KIRstine og ikke KRIstene.

Og at kona til Habakuk het Maria MagdalenE og ikke Maria MagdalenA

og at det på bokmål heiter briks og ikkje brisk, det har eg aldri lagt merke til før.

Se her.

Jaudå, eg såg på det før eg skreiv førre innlegg. Men sidan det på bokmålssida ikkje er gitt ordforklaring på brisk men berre blir peika vidare til briks gjeng eg ut frå at briks er den normerte forma medan brisk er tillatt sideform.

Skillet mellom hoved- og sideformer ble opphevet i 2005. Bare bruk "brisk" av hjertens lyst!

Ivar Lo fortalte engang at han var kommet i tvil om ett
bestemt ord, hvordan skulle det skrives?
Så tok han seg bryet å ringe til en bekjent som eide en
Akademiordbok.

Akademiordboken hadde en hovedform av ordet, og nevnte
også at en kilde var notert for en variant.
Den kunne melde at variantformen var funnet hos
forfatteren Ivar Lo-Johansson

Takk, då skal eg gjere det. Eg skal endåtil briske meg med det, heile vegen frå Briskeby til Briksdalsbreen.

Hipp hurra!! Då har eg endeleg fått mi eiga utgåve av "Profetene", så no skal eg verkeleg gå i gang med lesinga. Har no ti dagar på meg, så det skal gå bra, tenkjer eg!

Har lese nokre sider av del to der miljøet i Evighetsfjorden er skildra....og eg forstår at eg har litt i vente....Det er ikkje akkurat noko idyll vi får skildra, men ser likevel fram til resten av boka. Skal bli interessant å sjå kor det går med den stakkars kua/kviga som dei akkurat har heist på land- ein raritet for dei fastbuande :-)

Då er eg i gang igjen.
Har lese eit godt stykke inn i del to, og finn framleis gode sekvensar som eg må dvele med, medan andre skildringar er på eit meir røft nivå. Har elles ei oppfatning av at synsvinkelen skiftar litt, Falck er ikkje like mykje i sentrum som i del 1? Sidan eg har hatt eit lite opphald sit eg no og lurer på kven reisekameraten Bertel eigentleg er?

Noko anna som også får tankane i sving er det religiøse. Vi lærte mykje om gudar og tru i Afrika og hos indiananrane i barndommen, men lærte lite anna enn enn geografi og kultur hos eskimoane - eller seinare grønlenderane. Dei vert sett på som heidningar og vantru, men får meg ikkje til å tru at også dei hadde ei form for gudsdyrking. Kjenner nokon til det? Kan det vere noko liknande som det var hos dei indianske kulturane med gudsdyrking knytt til naturen?

PS- lagt til:
Har leita litt på nettet, og inuittane hadde ei form for religion, der Månemannen og Havkvinnen var dei mest sentrale figurane.. Dei hadde også ein angakokk som var ein sjaman som var bindeledd til det styrande...slik eg forstod det. Men i forhold til kristendommen var dei hedningar.

Hvor langt er dere kommet i lesingen? Er vi i utakt? Jeg har ikke kommet lenger enn til side 193 i innbundet bok..

Ja, vi er i utakt! Som flere andre leser jeg stort sett bare ei bok om gangen, og da går det ofte fortere. Ble ferdig for ei stund sia. Jeg likte boka veldig godt. Litt uheldig med slurv slik som at kviger melker, men det ødelegger ikke totalinntrykket av ei godt skrevet, godt komponert og svært interessant historisk bok.

Jeg har lest ut boka i dag. Det er ikke så lett å finne takten i lesingen...

Jeg tok en lang pause underveis for å ikke komme helt i utakt, men jeg foretrekker egentlig å lese en bok om gangen. Dermed går det gjerne relativt raskt. Kanskje noen ganger litt vel raskt?

Jeg er av de som ikke synes dette var årets leseropplevelse, men som gjerne diskuterer og er villig til å la boken vokse. Jeg hører derfor gjerne hvordan dere andre leser de 11 bud - dvs del 2.

«Jeg hører derfor gjerne hvordan dere andre leser de 11 bud – dvs. del 2.»

Det er et omfattende og interessant spørsmål du reiser, Randi. Jeg har lest t.o.m. det 7. budet og prøver meg på noen tanker omkring spørsmålet dit. OBS SPOILER, noe handling blir avslørt.

Forfatteren har gitt del 2 tittelen «Koloni & katekisme», som kanskje kan omskrives til «Liv og lære». Han lar hvert av de elleve budene (jeg har lært at det er ti bud i Moseloven; det ellevte er ukjent for meg) stå som inngang til hvert sitt kapittel. Til en viss grad avspeiler kapitlene innholdet i budene og reflekterer over dem, eller kanskje rettere hvordan budene blir brutt eller omgått. Dette glir naturlig inn i bokens handlingsløp.

Kirkens dobbeltmoral avdekkes, f.eks. i kapittel 1 «Svermere» som har budet Du skal ikke ha andre guder enn meg knyttet til seg. Med hvilken rett kan kirkens menn refse profetene i Evighetsfjorden, Habakuk og Maria Magdalena? Praktiserer ikke de en vel så gudfryktig og oppriktig kristentro som Kirken?

I kapittel 3 «En smijernsport» får budet Du skal holde hviledagen hellig nærmest en ironisk klang i mine ører. Det er nettopp på den hellige hviledagen smeden forgriper seg på madame Haldora Kragstedt (mer eller mindre med hennes vilje),

Kapittel 6 «Hymnens lenker» er knyttet til budet Du skal ikke bryte ekteskapet. Men hva med stakkars bøkker Dorph som ikke vil noe annet enn å gifte seg, slik at han og elskede, en innfødt kvinne, kan slippe å leve «i synd». «Jeg er en god kristen,» hulker bøkkeren. Men kongebrevet som gir dem tillatelse til ekteskap, lar vente på seg i år etter år.

Del 2 spenner over perioden 1785-93. I disse årene gjennomgår magister Morten Falck en utvikling (et lite forbehold, jeg er bare kommet 1791). Han får en økende sympati for de innfødte, en forståelse for kvinnenes stilling, og han vil hjelpe de svake, selv om det kan koste han dyrt. Konfliktens mellom Falck og koloniens øvrighet, spesielt kjøpmann og kolonibestyrer Kragstedt tilspisser seg,

Av og til får eg kjensla av at Leine ikkje greier å styre seg når det gjeld å male ut enkelte situasjonar til det grotesk komiske.

"Støtt hæren, bli kanon" var eit populært munnhell for nokre år sidan. Magister Falck blir kanon i dobbelt forstand etter ei vitjing på kjøpmannen sitt loft, men eg greier ikkje heilt å tru på at det gjeng an å kome frå dette med livet. Men Leine er tydelegvis glad i krut, og det er trøysam lesnad, det skal han ha.

Jeg er igjen falt av lasset, og skjønner at du antakelig er kommet lengre enn meg.
"Trøysam" måtte jeg faktisk slå opp (bær over med en pike fra Majorstuen); "trivelig" er faktisk det siste jeg vil forbinde Leines tekst med.

Det 7. bodet, eller "En salutt for den gale kongen".

Det var heller tydinga "underhaldande" eg hadde i tankane, noko eg tykte den aktuelle scena var.

Så må eg føye til at "trøysam" heller ikkje er eit ord eg nyttar i daglegtalen (med unntak av "trøyte" i "tidtrøyte", eg gjeng ut frå at det avleidd frå det same ordet, er det nokon ordkunnige som veit?), men det var i ei eller anna bok eg har lest for ikkje lenge sidan at "trøysam" blei nytta ganske flittig, og så dukke ordet opp då eg skreiv denne kommentaren. Forøvrig iirriterer det meg litt at eg ikkje kjem på kva for ei bok det var. Noko av Olav Duun, kanskje?

Og den glade vandrar er på tur langt ut på viddene igjen ...

Ordkunnig er jeg nok ikke, men jeg leter og fant det ut i ordboka til Universitet i Bergen.

trøysam stammer fra det norrøne verbet trøye som betyr:

1. få (tida) til å gå (med noko interessant) fylle, fordrive trøye tida med lesing

2. underhalde, moroe, leke (med) trøye gjestene/ trøye seg med lesing/ ungane trøyer seg godt saman

3. trivast. eg kan ikkje trøye (meg) der

Stor prestasjon å få med seg brennevinstønna.
Senere påstår han at han har funnet den etter eksplosjonen.
Mye som er grotesk komisk i denne romanen, og enda mer som er grotesk tragisk og kvalmende.
Og nå er jeg kommet så langt at jeg har forstått hva som skjer i prologen.

Vi er nok i utakt, ja. Jeg har ikke sjøldisiplin nok til å lese "sakte" og ta andre bøker innimellom, i alle fall ikke når boka er så fengslende som denne. Ferdig for noen dager siden.

Ja, vi er i utakt. 17 CD'er ikke så mye når oppleseren er flink og boken god. For en gangs skyld ble jeg ferdig før fristen.

Eg er heilt i utakt! Har berre lese del 1, og har grunn for det. Bibliotekboka eg har heime er så velbrukt at eg fekk problem med å lese den som sengelektyre....(det er kanskje sært..har ikkje opplevd det same med andre bibliotekbøker som eg kan huske..), så har eg bestilt ei ny på vår lokale bokhandel, men det tok uvanleg lang tid. No er eg endåtil på reisefot nokre dagar, så det blir mest lydbok i bilen. Men, eg ser at eg likevel har god tid, så eg håper eg skal kome sterkare igjen.
Det er ei bok eg er glad for å vere med på iallfall!

Har lest t.o.m. side 302 i min pocket-utgave.
Neste blir 6. bud: "Hymens lenker".
Etter å ha lest 5. bud, kunne vi sikkert tatt en debatt om et tema som ikke ser ut til å bli utdebattert med det første (men det er kanskje best å unngå):

Jeg er omtrent på side 350, men nå blir det noen dagers opphold pga. en reise.

Femte bud «Du maa icke begaa Drab». Ja, her er det absolutt duket for debatt.
Jeg nøyer meg (i første omgang) med å vise til et par lenker: Ikke send meg til en kone, doktor og boken av Ellen Aanesen med samme navn, samt Aldri mer strikkepinner.
Jeg må innrømme å aldri ha hørt om Morten Falcks skrekkelige metode.

Nå det er sagt, vi skal vel ikke vike tilbake for noe tema her i lesesirkelen.

"vi skal vel ikke vike tilbake for noe tema her i lesesirkelen"

Neida, det er bare å diskutere i vei. Min parentesbemerkelse var et forsøk på å hentyde til hvor betent abort-debatten har vært opp gjennom tiden. Men det er selvfølglig ingen grunn til å vike tilbake for temaet.

Og Morten Falcks metode var absolutt skrekkelig. I virkeligheten ville det vel ikke vært mulig å overleve noe sånt. Men dette er jo fiksjon. Håper jeg.

God helg og god reise :-)

Jau, eg må seie at dette er noko av det friskaste eg har lest når det gjeld oppfinnsame medisinske prosedyrer. Ikkje så ulikt Rambo sin desinfiseringsmetode i Rambo III, samstundes som ein får kjensla av at det er eit manus til eit stunt i Jackass.

Er det flere enn meg som kommer i tanker om Heart of Darkness når de leser om danskenes moralske fallitt i forsøket på å "sivilisere" de "ville"?

Det er ikkje sikkert eg hadde tenkt det av meg sjølv dersom du ikkje hadde nevnt det. Men midt under Oxbøl sin galskap i slutten av del 2 så slo det inn for fullt.

Falck sin vandring frå ein fjord i Hordaland til Telemark, her kom eg i tankar om to ting:

1 - Hertingen sin vandring andre vegen i Kjartan Fløgstad sin Fyr og Flamme. Han enda rett nok opp i Ryfylke, men for meg er det nær nok til å koble vandringane saman.

2 - Markens Grøde, der det kom eit kvinnfolk rekande nedover lia og slo seg til på garden til Isak. Det virkar som om dette var eit sikkert sjekketriks før i tida. Skulle eg nokon gong bli singel igjen så skal eg jammen meg teste om det virkar.

Med den sentraliseringa vi har hatt, skal det godt gjøres å finne befolka, avsidesliggende gårder der folk er mottakelige for sjekking!

Denne historien har vi sett mange steder – kolonimaktens brutale og tilfeldige maktutøvelse, og dens eget menneskelige og moralske forfall. Parallellene til Mørkets hjerte er tydelige, når du først har nevnt dem, Marit.

Kanskje var koloniherrene i utgangspunktet maktmennesker. De må i hvert ha vært utstyrt med ualminnelig høye tanker om seg selv for å dra ut på denne typen oppdrag. Morten Falck kan nok synes vek, men han har et kall, et forsett han akter å gjennomføre. «Han er en kirkens mann med hele kirkens autoritet i ryggen» (s. 140). Langt hjemmefra, fjernt fra den sosiale og formelle kontrollen i hjemlandet, får kolonistenes dårlige sider fritt spillerom. De brytes ned av sitt eget forskrudde menneskesyn og sin manglende tilpasningsevne, fysisk og sosialt. De luller seg inn i sin spesielle moral; ett sett normer gjelder for «de ville», et annet for dem selv, «de siviliserte». Alkoholen flommer, som trøst og glemsel, medisin og varme.

I «vår» koloni utspiller det seg dertil en maktkamp mellom Kirken og Handelen, mellom magister Falck og kjøpmann, kolonibestyrer og kommandør Kragstedt, en av «Hans Kongelige Majestets betrodde representanter». Det gjenstår å se hvordan den ender. «Du har vunnet et slag, sier Kragstedt (til Falck) og det ønsker jeg deg lykke til med, men du taper krigen. Husk mine ord.» (s. 321)

Jeg synes Kim Leine beskriver mye av dette på en troverdig og god måte.

Er det noen som har nevnt Jens Bjørneboes "Bestialitetens historie", i tilfelle ikke gjør jeg det og legger ved noen sitater fra verket hans:

s 500: "Det er forbausende hvor få kristne det er som fatter hvilket ubeskrivelig åndshovmod det ligger i misjonstanken."

s 157: "Makt, som er det eneste eksisterende prinsipp, betyr én ting: adgang til å påføre andre smerte."

s 27: "Belgierne drev også en flittig misjonsvirksomhet blant de sorte. Etter noen år var Kongos befolkning redusert fra over 30 millioner til bare 8. Til gjengjeld var disse 8 blitt kristne."

Joda, jeg nevnte "Bestialitetens historie" for noen dager siden.
En trilogi jeg ikke har særlig lyst til å lese på nytt. I alle fall ikke med det første.

Vi kan vel regne med at oppriktig troende kristne mente at omvendelse til kristendommen var det eneste saliggjørende. "Gå ut i all verden og gjør alle folkeslag til disipler", heter det jo. Så blir det vår egen oppfatning av troen som avgjør hvordan vi bedømmer misjonsvirksomheten. Respekt for fremmede kulturer har neppe stått høyt på sjekklista hos misjonærer opp gjennom tidene. Aner vi at Morten Falch etter hvert utviklet et annet syn på saken?

Ja, jeg synes vi aner en viss utvikling, men Morten Falck er full av konflikter og motsetninger, noe som gjør han tidvis ganske så usympatisk, men også god, ekte og interessant. Det gode er i overvekt hos meg.

Ja.

Når jeg leser, får jeg svært ofte assosiasjoner til andre bøker jeg har lest.
Lillevi nevnte Fluenes herre.
Som med den er det mange, mange år siden jeg leste Mørkets hjerte.

De fleste gode romaner kan med fordel leses på nytt, men det blir det ikke tid til. Dessverre.
Forresten har jeg både Lord Jim og Nostromo av Joseph Conrad i hylla. Ulest.

Del 1

Morten Pedersen/Falck er ikke en mann det er lett å få sympati for. Med det har kanskje heller ikke vært forfatterens intensjon.

Verre er det, synes jeg, at det er vanskelig å få forståelse for mannen -- hvem er han, hva har gjort han til den han er, hva driver han. Morten Falck er ambivalent til sin prestegjerning allerede som student, han strever med sin seksualitet, han er selvhøytidelig og unnvikende. Slik jeg leser dette, blir vi fortalt om Falck, snarere enn å komme under huden på han. Det burde være mulig å mobilisere medfølelse med denne plagete mannen, hans usympatiske sider til tross. Jeg kjenner at han forblir relativt likegyldig for meg.

Kim Leine har en historie å fortelle, og han gjør det til tider godt. Han kan åpenbart sitt stoff. Jeg slutter meg uten videre til lovordene som er sagt om miljøskildringene, i Danmark, under overfarten og på Grønland. Interessant, tankevekkende og godt skrevet, selv om det noen steder blir for mye av det gode. Jeg kan heller ikke la vær i henge meg opp i at forfatteren to ganger, før en tredjedel er lest, bruker klisjeen «å synge så taket løfter seg». Vi snakker tross alt om en vinner av Nordisk råds litteraturpris!

"Jeg kjenner at han forblir relativt likegyldig for meg."

Under huden på han kommer vi ikke, nei. I alle fall ikke så langt. Vi er betraktere som står på sidelinja og betrakter hva han holder på med, og er vel bare sånn passelig begeistret for det. Hva slags beveggrunner han har, får vi lite kjennskap til, men vi får noen hint om at han tiltrekkes av det litt bisarre - mennesker og fenomener som vanligvis ble sett på med avsky på den tida - og delvis helt fram til vår egen tid. Jeg speider fortsatt etter årsaker: Hva er det han vil, og hvorfor?
Jeg har heller ingen særlig medfølelse, men skulle gjerne ha visst hva som er drivkraften bak beslutningene hans. Så likegyldig? Nei, slett ikke.

Del 1 og del 2, første kapittel

Likegyldig er kanskje ikke presist. Problemet er at jeg ikke helt tror på Kim Leines sentrale personer; dermed blir de heller ikke så engasjerende.

Det begynte med Abelone. En tilsynelatende uskyldsren ungpike som plutselig viser seg å ha en glupsk, litt bisarr, seksuell appetitt. «Hun befaler ham å behandle henne dårlig og betale for ydmykelsene med noen usle kobberslanter» (s. 76).

Ikke noe galt med det og sikkert reelt nok. Men det er noe utvendig i skildringen av denne unge 1700-tallskvinnen. Jeg får ikke taket på henne. Hennes handlinger fremstår, i hvert fall for meg, som plutselige og umotiverte.

I del 2, første kapittel, som forfatteren forunderlig nok kaller «Svermere» (etter Hamsun?), er den en scene der bosetningens «ville» kvinner, går brutalt til verks mot en inntrenger, en ung kvinne fra en annen bosetning. Jeg har lest skildringer av grupper som kommer ut av kontroll, og gruppen, som gruppe, utfører handlinger som dens medlemmer neppe ville ha utført som enkeltmennesker. I for eksempel «Fluenes herre» (Golding) bygger dette spillet seg opp med en gruvekkende lovmessighet og subtil brutalitet. Hos Leine savner jeg dette. Han fyrer løs med adjektiver og sterke ord. Kvinnene «flirer hoverende», «ler ondskapsfullt», «skriker oppmuntrende», de «brøler», «gråter hysterisk» og «bryter ut i skingrende salmesang» (alt fra side 186). Jeg synes ikke dette er godt, snarere pålesset og utvendig. Jeg savner noe om av hva som skjer på det menneskelige planet, denne lovmessigheten som bringer spenning inn i handlingen – hvordan tingene blir som de blir, og ikke annerledes.

«Maria svinger mellom medfølelse og hat». Jeg kjenner dessverre hverken hennes medfølelse eller hat.

"Utvendig" er en god beskrivelse! Det gjelder vel egentlig alle personene vi blir presentert for? Og "subtil" er nok det siste ordet jeg ville tenkt på i forbindelse med denne boka. Fortellemåten innbyr verken til latter eller gråt, men vemmelse og gremmelse er også følelser.

Nå fikk jeg lyst til å lese Fluenes herre på nytt. Leste den for mange år siden, og husker den som noe av det beste jeg hadde lest til da.
Det er flere måter å skildre grupper som kommer ut av kontroll på, og det er nok riktig at Leine noen ganger benytter et språk som er "pålesset og utvendig". Og noen klisjeer finnes nok her også.

Jeg mener likevel at forfatterens stil og språk passer for å beskrive det som skjer i disse miljøene på den tiden. Jeg har ikke lest noe av Kim Leine før nå, så jeg vet ikke om hvordan språk og stil er i de andre bøkene hans. De fleste forfattere har en egen stil, som er mer eller mindre gjenkjennelig gjennom forfatterskapet.

For meg virker det som om Leine ønsker å uttrykke seg på et svært sanselig og detaljrikt språk.
Profetene i Evighetsfjorden er ikke først og fremst en psykologisk roman, men en skildring av en historisk epoke og et spesielt miljø. Og personene og deres handlinger er interessante i denne sammenheng. Det er nok riktig at vi ikke blir så godt kjent med deres beveggrunner og følelser, men det tror jeg skyldes Leines stil og hans intensjoner med romanen.

Beretningen er skrevet i 3. person, og fortelleren er ikke utpreget allvitende.
Vi hadde nok fått vite mer om Morten Falck om han var fortelleren (jeg-person)i denne historiske romanen.

"Svermere", ja. Hamsun har jo skrevet en liten roman med den tittelen (den eneste boken han skrev på oppdrag. Han skrev at om han hadde fått tid til å skrive 50 sider til, skulle "Svermere" blitt god litteratur (eller noe sånt)).
Tittelen på kapittelet i Profetene i Evighetsfjorden tror jeg henviser til Maria Magdalena og Habakuks forhold og deres etablering (og drømmene om det) av et eget kristent samfunn.

Puhh! Det var pensjonist-morraøkta.
God helg :-)

Litt av noen beskrivelser av været og hva det gjør med mennesker og bygninger. Det er som alt råtner på rot... Det er til tider litt vel mye synes jeg, ingen solstråler som titter fram så langt.

Jeg tror dette er bevisste hint fra Leines side. Et annet sted fikk jeg assossiasjoner til Ibsen, der det sto noe om at de var seg selv nok. I den danske utgaven er ordet "nok" sløyfet.

Hjelpe meg! Har etter eit par dagars opphald lese ferdig del 1, og nokre av skildringane på slutten her var litt vel nærgåande! Likte ikkje...Kan kanskje sei at romanen er av det realistiske/naturalistiske slaget?
Når det er sagt, så gjer boka inntrykk! Håper verkeleg at Morten Falck ikkje er representativ for resten av prestestanden på den tida!

Leine skal i allefall ha skryt for at når han først gjev seg i kast med grisete detaljar, så gjer han det ordentleg.

Promp og bæsj hører visst til de morsomste samtaleemner blant små barn. For oss voksne blir det vanskelig når vi begynner å kjenne lukta - og den kjennes godt i skildringene av forholda i kolonien!

Det ble i grunnen litt kjedelig på slutten av del 1.
Nå har jeg lest noen sider av del 2, og her får vi vite mer om hva som skjedde på Grønland før Morten Falck kom dit. Maria Magdalena og Habakuk - for noen navn! - virker som et par som jeg tror det blir interessant å bli bedre kjent med.
Motsetning mellom kristendom og hedenskap, dobbeltmoral og synd og skam.

Kim Leine skriver slik at det nesten blir ondt å lese om fornedring av mennesker, og ekle, detaljrike beskrivelser av kroppslige (inkl. seksuelle) utgytelser. Trenger ikke å være prippen for å føle det slik under lesingen.
Kom til å tenke på Jens Bjørneboe og Bestialitetens historie. Har ikke lyst til å lese den (tre romaner) på nytt. For å si det sånn.

Forresten:
På slutten av del 1 fikk vi et ymt (da Falck får vite hva han skylder Handelen) om hva det er som skjer i prologen ("Fallet"). I alle fall oppfatter jeg det slik.
Jeg liker i grunnen at noe av og til bare blir antydet for leseren. Og da kan jeg selvfølgelig ikke unngå å nevne Knut Hamsun, en mester på det området.
Kim Leines språk og stil er stort sett svært direkte og nærgående, men jeg liker det også, med noen forbehold (jfr. ovenfor).

"Maria Magdalena og Habakuk - for noen navn!"

De hadde nok "sine egne" grønlandske navn de også, - før misjonen sørget for de bibelske!

For meg er dette - iallfall til no - ei bok som får tankane i sving. Reisa frå Danmark til Grønland er alt anna enn ein luksustur.
Vår hovudperson Martin prøver å gjere det beste ut av forholda, han må berre konstatere at lopper og lus vert nær han undervegs. Han imponerte med sitt kjennskap og vennskap med kua Roselil som gir mannskapet nødvendig vitamintilskot på overfarten. I si pleie og omsorg for henne framstår han som meir sympatisk enn før....
Men, han verkar både feig og likegyldig i forhold til den vesle skipsguten som får ein så ublid lagnad! Trist å lese!
(Elles så lurer eg på kor lang tid ei reise frå Danmark kunne ta i 1787. Kapittelet er frå juni til august det året. Dei hadde nokre stopp undervegs, og dei opplevde å ligge i vindstille ei stund...likevel verka det som svært lang overfartstid. Har prøvd å leite på nett om kva som var vanleg, men fann det ikkje ut.)
Og når reisa er over, når han går i land...

....helt tilbake til Lier og barndomshjemmet, han er ikke vekk ennå. Ikke helt vekk. Det er fortsatt en lenke. Men når han går i land er han vekk. Da er han fri.

Litt morsomt med Roselil, som er "en vakker kvige" og likevel greier å forsyne hele mannskapet med "det daglige kruset med melk" ...

Eg la heller ikkje merke til dette med kvige. No måtte eg bla attende til båtturen, eg har skumlest ein del av forteljinga på nytt men eg greier ikkje å sjå kvar Roselil er omtala som kvige. Derimot er ho omtala som "ku" ein rekke gangar, så Leine har stort sett truffe med dette.

Men på side 151 er det ein annan rar kvige-referanse, der madammen grammar seg over kor dårleg ho etter kvart meiner ho passar inn i kolonien:

"Jeg går her som en syk kvige på stallen ..."

Sjølr om eg er støttemedlem i Norsk Sau og Geit så er eg på ingen måte særleg kyndig i husdyrhald. Likevel meiner eg bestemt at det er slik at stallen er for hestar, medan kviger og anna storfe stend på bås. Eller gjer ein unntak for sjuke kviger?

Jeg har en heftet utgave fra 2013; Roselil er vakkert skildret øverst på side 89: (...) en vakker kvige, sortbroket, store mørke øyne.

Takk, der var den i mi stivperma bok også. Same sidetal. Skarpt observert, denne miniblemma gjekk meg hus forbi.

Tatt i betraktning hvor mange ord og hvor mye informasjon vi blir tilbudt i dette verket, ville det være underlig om ingenting gikk oss hus forbi!

Jepp. Eit av orda eg beit meg merke i i går var turnyren.

Side 154:
"Turnyren til madam Kragstedt knaker ved siden av ham da hun setter seg ned på slagbenken."

Det var då voldsomt så langt legevitskapen var komen på Grønland, tenkte eg, når folk kan skaffe seg ei eiga nyre til bruk på tur.

Men nei, wikipedia seier det er ein falsk bakdel på damedrakter, for å få rompa til å sjå skikkeleg stor ut. Det er i det minste ein betre ide enn å drive å sprøyte silikon, sement eller anna fanteri inn i baken, slik enkelte gjer no til dags.

Men attende til turnyren, wikipedia seier at dette var på moten rundt 1870-1890. Då kan ein trygt seie at Leine ikkje overdriv når han skriv at madam Kragstedt er opptatt av mote, her er ho jo ein trendsetjar med rundt 100 år å gå på før det blir så in at det blir ut. Lizm.

Et vanligere navn - på norsk - på denne drakt-delen er vel kø. (Som er et ord vi har lånt inn fra fransk, der skrives det "queue" men uttales "kø", og betyr hale (som på hunder og kyr) eller stjert (som på fugler - noen som har sunget "Alouette" i fransktimene? "Je te plumerai la queue, je te plumerai la queue" = jeg skal ribbe stjerten på deg...). Men jeg ser at Wikipedia også bruker tournure/turnyr/turnyre i sin norske artikkel om emnet. Må tilstå at personlig hadde jeg aldri hørt begrepene på "t---"! Så da lærte jeg noe nytt - og det er jo alltid bra! Jeg holder for tiden på å hugge til en dame med kø, så det passer jo egentlig godt å få utvidet terminologien for hva jeg driver med... :D

ETA: jeg oppdaget nå at du, Jostein, hadde lenket til akkurat samme WP-artikkel som jeg gjorde nå. Sånn går det når man leser først, svarer senn og til sist følger lenker. Sorry! :P

ETA 2: sør for ekvator har damene i mange tiår - eller lengre - drevet med å stoppe ut jeans og skjørt der bak, for å matche det afrikanske skjønnhetsidealet. Det gjorde skikkelig inntrykk på meg da jeg oppdaget det for tredve år siden, og hvordan de blåste av vestlige mannekenger som usexy beinrangler....

SØR for ekvator? Ikke nå lenger ...

Hehe - nei, jeg har forsåvidt fått med meg den reportasjen, ja. Og notert meg utviklingen - eller heller: rubrisert den under M for Mystifistisk.

Er det ikke merkelig hvordan moten rett som det er svinger ut i det ekstreme? Og hvordan det ser ut til å kunne gjelde nær sagt alle deler av kroppen/bekledningen.... Sjiraffhalser. Meterhøye parykker. Bittesmå føtter. Vepsetaljer. Osv, osv, osv, osv. (Dette var de fire første eksemplene jeg kom på. Og etter å ha skrevet dem ned, kan jeg konstatere følgende: 3 av 4 gjelder skjønnhetsideal for kvinner. Og 3 av 4 innebærer kroppsdeformering. Så kan man reflektere over at unntaket i gruppe 1 (franske 1700-tallsparykker) er det samme som unntaket i gruppe 2 (parykkene var omtrent like avsindige for både kvinner og menn, men krevde ikke kroppsdeformerende inngrep for å følge moten).

Jeg går her som en syk kvige på stallen ..."

Interessant, akkurat den setningen står ikke i den opprinnelige danske teksten.

Hvordan uttrykker hun seg i den danske versjonen?

s 142: "Og nu går jeg her, spærret inde i et bur af pommersk fyr, eller hvad det nu er. Det er sjældent jeg går ud. Jeg går her og er en raritet som folkene snakker om. Jeg føler at de kan kigge ind på mig tværs gennom stokværket, og tænke deres slibrige tanker om mig."

P.S. Jeg synes Leine bruker i overkant mange relativt ukjente danske ord i den norske oversettelsen. I den første setningen her, så hadde det vel ikke vært noe i veien for at han kunne brukt ordet "furu" i stedet for "fyr". Det er en del sånne eksempler.

Den svenske oversetteren bruker ordet "furu."

Det er her det norske forlaget skulle ha kommet inn med en kyndig konsulent. En som hadde lest manus og luket ut kviger som gir melk, kviger på stallen og diverse danske ord. Skam til Cappelen Damm som har spart på dette.

Enig, og det er ikke bare enkeltord, men også glemsel/brist i bruk av grammatikk og uttrykk. Et eksempel:

I den danske utgaven: jeg ønsker ham af hjertet held og lykke.

I den norske utgaven: jeg ønsker ham av hjertens dyp hell og lykke.

Jeg vil bare skynde meg å legge til at jeg har lest med begeistring Leines "De søvnløse" og har kommet halvveis i "Kalak", begge på norsk, uten at jeg har reagert på Leines språk.

En historisk roman vil naturlig nok ha et annerledes og mer gammelmodig språk enn en samtidsroman, med det er ikke forklaring nok i denne romanen. Den danske og norske utgaven ble utgitt nesten samtidig, det er et omfattende verk, og jeg skal være så frimodig å si at jeg tror han har tatt litt fort og lett på den norske oversettelsen.

på norsk: jeg ønsker ham av hele mitt hjerte hell og lykke.

"av hjertens dyp" ble nok litt svulstig, men den danske originalen er jo godt gangbar på norsk også:
"... ønske deg av hjertet alle gode ting, og si meg så: Hva vil du mere?"

Absolutt!

Kanskje litt av prisen for å være bilingual (er det riktig betegnelse)

Tospråkleg er også ei grei nemning.

Haha....den såg ikkje eg! :-) Men jammen er det heilt utruleg kva "kviger" kan få til :-)

Morten Falck regnet selv med å måtte tilbringe seks til ti uker på den gamle hvalfangstskuta, så det var vel beregnet overfartstid den gangen alt avhengig av vær og vind.

Du har så rett, Gretemor! Det står faktisk på s 82 i mi utgåve. Dei gamle seilskutene gjekk nok ikkje så fort. Såg på nettet at dei som utvandra frå Norge til Amerika ofte måtte vere to tre månader om bord i skuta. Det er nesten utenkjeleg i vår tid!
Ellers så likar eg boka så godt at eg har bestemt meg for å kjøpe..........

Det er mykje eg ikkje veit om sjøfart, men eg forstår likevel at det er ein fordel å ha medvind når ein skal seile, og at det ikkje er like ofte medvind langs alle ruter. Ein burde også ha lov å vente at reisene gjeng raskare etter som åra gjeng, både på grunn av utvikling av seglbåtane i seg sjølv, og på grunn av at ein får eit betre statisktisk grunnlag for å velge ruter og seilingstidspunkt der ein kan vente seg medvind, eller i det minste gunstige vindforhold. Likevel, her er nokre artige tal:

Christofer Colombus brukte 70 dagar frå Sør-Spania til Bahamas i 1492, av denne tida surra han bort nokre veker på Kanariøyene. Rundt 6600 kilometer i luftlinje, som gjev 94 km pr dag.

Ei anna seilbåtreise, frå litteraturen denne gongen, er utvandringa til Karl Oskar og Kristina i Vilhelm Moberg sitt bokverk, dei seilte i 1850 frå Karlshamn til New York (rundt 6300 km i luftlinje) og brukte også 70 dagar på dette, eller rundt 90 km pr dag. Ikkje mykje utvikling i framdrift på desse 358 åra åra altså.

Morten sin reise er på omlag 3500 kilometer i luftlinje, men har nok litt meir omvegar enn dei reisene som er nemnde lenger oppe. 6-10 veker verker derfor ikkje urimeleg.

Jeg har kommet godt inn i 2. del, og må nok bare innse at jeg er nok ikke så god på å posisjonere ut lesing! Men jeg skal forsøke å begrense mine første betraktninger til første del.

Foreløpig kan jeg ikke slutte meg til de panegyriske omtalene boken har fått, men er snarere litt ambivalent. På den ene siden er språket godt og leseren kan nærmest lukte og se det som spiller seg over boksidene. På den annen side synes jeg språket bærer preg av at det er skrevet på dansk, det har en konservativ stivhet over seg. Det er mulig det kler boken, ettersom vi tross alt har med en 1700-talls dannelses(sic)-reise å gjøre!!

Prologen har jeg lest flere ganger, og har egentlig gitt meg lite! Selv om det er en spenningsopptakt, har jeg ikke funnet drivet etter å finne ut hvem "han" er og hvem "enken" er.

Når det kommer til selve historien om Morten Pedersen som med reisen til København for å få den eneste utdannelsen familien vil koste på ham, ender som presten Morten Falck, så er den jo egentlig spennende. Det er gode skildringer av Residensstaden, av tidlig medisinutdanning og av 1700-tallssamfunnet. Det er mørkt, det stinker og det hykles!

Det etableres tidlig en dikotomi mellom sivilisasjon og det ville, men dikotomien er ikke mellom menneskene men inne i dem. Morten Falck utdannes inn i en sivilisasjon med store brister, en kirke full av dobbelmoral.

Filosofen Rousseau og hans sitat "Mennesket er født fritt, og overalt ligger det i lenker", brukes som en drivkraft for Morten Falcks valg om å forlate forloveden og en trygg stilling i Danmark for misjonsmarken på Grønland. Den frihet han ved dette gir seg selv, bidrar til å knuse forloveden (aner vi Kierkegaard i bakgrunnen). Samtidig lenker han seg til sivilisasjonen ved å ta det mer høytstående navnet Falck og iføre seg prestekragen.

Jeg tror at noe av min ambivalens ligger i at jeg ikke liker Morten Falck. Jeg opplever ham som selvforherligende og feig, han står ikke opp mot sin fars krav om å studere teologi, men lar seg drive med fordi det passer ham. Han ser bort når den unge matrosen som misbrukes på det groveste trenger hans hjelp, han unngår sin søster fordi hun kunne trenge hans nærhet og bruker sine nærmeste (og andre svakere mennesker) som redskaper for eget begjær, både i intellektuell og seksuell forstand.

Selv om Morten Falck ser den ødelagte sivilisasjonen opplever jeg at han snarere enn å "bryte mennesket fri fra lenkene", utnytter den privilegerte posisjonen han har både som mann, hvit og prest.

Jeg har lest en femtedel av romanen, og er så langt stort sett panegyrisk og lite ambivalent. Tviler på at det endrer seg underveis.
Smak og behag, osv.

(...) språket bærer preg av at det er skrevet på dansk, det har en
konservativ stivhet over seg.

Pussig at du sier det - jeg har så langt ikke tenkt annet enn at språket flyter lett og naturlig. Riktignok med noen små særheter som ikke går helt i spann med resten, som stort sett er gammelmodig riksmål og passer godt inn til innholdet: slå kloen i, natten, gaten, kisten, stuen, - men iblant dukker det opp stilbrudd: beina, rennesteinen, den feite jorden.

Jeg lar meg ikke forstyrre stort av det. Foreløpig er jeg fascinert over både språk og miljøskildringer. Prologen har jeg tatt til orientering inntil videre.

Kim Leine har selv oversatt Profeterne i Evighedsfjorden til norsk.
Jeg regner med at han vil at språket skal være slik som oversettelsen viser.
Jeg ser at det er litt gammelmodig, men riksmålet ligger jo enda nærmere dansk enn moderne bokmål gjør.
Skrivestil, miljø- og personskildringer overskygger i alle fall det som måtte være litt "uvant" språkbruk. For ikke å snakke om handling/plot og historien i en historisk roman.
Jeg lar meg imponere.

Og så er det alle ord og uttrykk som jeg ikke har hørt/lest før. Det skyldes nok at de hører til i en annen tid og er utenfor min erfaringshorisont (som det så fint heter nå for tiden).

Eksempler:
pakettbåt, drager (person), transsubstansiasjon, alumnus, forsoffen, galanterivarer, kaross, furasjere, vante, mesanmast, mers, nomenklatur

arteria carotis, nervus alfactorius, musculus mastoideus, rejectus.

Dette kan man sikkert finne ut av om man googler litt. Jeg har ikke gjort det ennå.
En god del går fram av konteksten, men det kan vel være både lærerikt og interessant å diskutere disse og andre uttrykk (som det nok blir flere av (har lest t.o.m. kapittel 2, 1. del, side 117 i min pocketutgave) her i tråden.

Pakettbåt lurte eg også fælt på.
Frå Store norske leksikon:

*eldre betegnelse for hurtiggående skip i rutefart mellom bestemte havner med passasjerer, post og tilfeldig last (stykkgods)"

Kanskje det som i nordnorsk språkdrakt kaltes "æspesjonsbåten" - skjønt der var vel ikke rutetabellen så tettpakka som på havna i København.

De gamle lokalbåtene ("Dampen") hadde anløp på mange små plasser (før det kom vei), og noen steder var det ikke kai. Da måtte folk dra ut til lokalbåten for å hente og bringe gods og passasjerer.
Jeg mener å huske at disse småbåtene (med eller uten motor) ble kalt ekspedisjonsbåter ("æspesjonsbåter").

Jfr. fortellingen "Tærminen" i Vett og uvett.

Omveier - og digresjoner - er lærerike.

Nettopp! Ka de e han ligg å ryt søri sujnnan ætte?

Arteria carotis er den store halsarterien som forsyner hodet med frisk, oksygenrikt blod.
Kan den neste være nervus olfactorius, luktenerven.
Musculus mastoideus er den skrå halsmuskelen, den som ofte kan verke :-)
Rejectus har jeg ikke hørt om.

Her ligger et videointervju med Kim Leine, hvor han forteller at den danske og norske utgaven faktisk skiller seg en del fra hverandre. Han forklarer at han ser boka på en annen måte når han skriver den på norsk.

Dette pirrer nysgjerrigheten min, så jeg har bestilt både den norske og danske utgaven på biblioteket. Selv leste jeg den på svensk for noen år siden og ved gjenlesning nå, så kan jeg ikke se at denne versjonen har spesielt gammelmodig språk.

For øvrig må jeg bekjenne at jeg måtte se intervjuet to ganger - første gang var jeg så fascinert av skjorta hans at mye av innholdet gikk meg hus forbi!

Ikke mer gammelmodig enn at det bidrar til en perfekt tidskoloritt, spør du meg!

Har lese Kapittel 1 om åra i København frå 1782 til 87.
Norske teologistudent Morten Pedersen, eller Falck som han likar betre, er ein underleg skrue.
Eg veit ikkje heilt om eg likar han så godt. Han er oppteken av "det annet kjønn", på ein måte som ein ikkje forventar av ein som skal stå på preikestolen og forkynne.?
Eg skjønar heller ikkje hans forhold til Abelone...Og det er spesielt med korset som innleier større avsnitt i teksten.

Men, Kim Leine skriv godt. Eg har ikkje lese noko av han før. Han skildrar tankar og handlingar hos hovedpersonen så ein nesten kjenner dei er verkelege. Han skildrar også miljøet og tida med innsikt.
Lurer på om han skriv så språkleg konservativt i andre bøker, eller om det er bevisst for å vise tida det er frå. Ma ord som galanteri, trolovet, uterlighetene er ikkje ord som er dagligdagse i vår tid.

Er glad for å vere med på denne felleslesinga. Trur eg/ vi får mange opplevingar utover i ei spesiell bok.
Ha ei God Påske vidare!

Da har jeg lest ca. 50 sider.

Denne boka tror jeg kan bli en av de store lese(r)opplevelsene i lesesirkelen så langt.
Kim Leine skriver godt, og bruker et språk som gjør at både handling, personer og miljø fremstilles svært visuelt og nært (litt ubehagelig nærgående noen ganger). Det føles som man er i København for mer enn 200 år siden.

En tydelig hovedperson: Morten Falck (Pedersen), teologistudent, men naturvitenskap er nok mer interessant.

Fortsatt god påske!

Ser lovende ut ja!
Her på den andre sida av jorda gir det også noen assosiasjoner. Her jeg er nå på New Zealand fortelles det om fyll og prostitusjon i stort omfang noen titalls år seinere enn når Morten Falck er i København. Jeg er ikke kommet til Grønland i boka ennå, men kanskje det blir noen paralleller i forholdet mellom kolonimakt og innfødte?

Eg starta også på boka i går, og deler inntrykket ditt. Språket er veldig bra. Og det var nok ikkje fullt så deilig å vere norsk i Danmark i denne tida, det virker i alle fall ikkje som om Morten opplever nokon overstrøymande varm velkomst. For ikkje å snakke om søstera, som er møkka lei av dette paddeflate landet. Er det forfattaren sin eigen oppleving av å flytte til Danmark ein ser konturane av her?

Tja, si det.

Hallgeir Opedal skriver på side 240 i BOKPOD:

Sitat:
Eg skal innrømme at då namnet Kim Leine flagra over bordet på eit idémøte i Cappelen Damm, hadde eg inga aning om kven dei snakka om. Kim Leine?! Aldri høyrt om han. Eg sa ingenting, sjølvsagt, og noterte namnet. Då eg kom tilbake til kontoret og googla, skjønte eg straks at her, her hadde eg fylgt dårleg med.

Kim Leine er frå Seljord i Telemark. Far hans var opphavleg frå Danmark, og kom til bygda for å jobbe som frisør. Han gifta seg med ei bygdejente, og saman fekk dei Kim. Den vesle familien var aktive i Jehovas Vitner, og Kim gjekk på dørene for å frelse bygdefolket fra Harmageddon.

Foreldra blei skilde, og faren reiste tilbake til København. Far og son hadde lite kontakt dei neste åra, men då Kim var 17 år, rømde han heimafrå. Han haika til Oslo, og tok toget til København, der han flytta inn hos faren. Det som då skjedde, skulle prege Kim Leine heile livet.

Draumen var å bli forfattar, men vegen dit var lang. Han utdanna seg til sjukepleiar, gifte seg, fekk barn og flytta til Grønland. Der levde han eit utsvevande liv med damer, alkohol - og etter kvart sterke medisinar.

Han blei ein misbrukar.

Først då han var 46 år debuterte han med boka Kalak, der det meste er henta frå eige liv. I dei siste romanane har han spent opp dei verkeleg store lerreta, og skrive tjukke episke verk. Han er ein sanseleg forteller som penslar ut luktar og fargar, og det er som å vere til stades. I 2012 kom boka Profetene i Evighetsfjorden, som handlar om ein norskfødd misjonær som hamnar på Grønland. For den sopte han inn det som var av danske litterære prisar. Og så fekk han Nordisk råds litteraturpris.

Eg trefte han heime i ei moderne bustadblokk utanfor København, der han budde saman med si nye kone og to born. Sjølv om han har budd heile sitt vaksne liv i Danmark, har han ikkje gløymt Seljord-dialekta.
Tvert om, han har ei ekte, konservert dialekt frå 70-tale.

(s.241-s.262: Hallgeir Opedals intervju med Kim Leine)

"Mange forfattere er utrolig kyniske.
De er egentlig likeglad med lidelsen, så lenge
de kan bruke den til sitt formål."
(Kim Leine)